Noen ganger gjelder det å ha is i magen. Det fikk gjengen i Dryflyliving erfare under sjøørretjakt i Sverige nylig.

Når det skal snakkes om Sverige kan man godt trekke frem billig bacon (5kr pakken faktisk), billig(ere) alkohol og sene kvelder med Magnus Uggla for full guffe på stereoen. Det mener Lars Straume i Dryflyliving.

Det var likevel ikke bare dette gutta fikk oppleve noen klikk sør for Strømstad.

– Kl 05:50 var både Martin og jeg oppe før vekkerklokken, og satt dirrende nede på kjøkkenet mens vi lurte på om vi ikke skulle dra snart. Med et utall antall stenger og snører for alle forhold, bar det etter hvert av gårde for å fiske, forteller Straume.

Om man har fisket sjøørret noen ganger vet man at det dette fisket handler like mye om å finne fisken, som det å kaste.

– I april er «havsöringen» såpass bitevillig at er det fisk der du fisker, finner du det ut ganske raskt. Derfor var det naturlig å flytte på seg i båt. Taktikken lå i å dra fra sted til sted i den svenske skjærgården inntil vi fant fisken, sier Straume.

Timene gikk og de kjørte båt, kastet, kjørte mer båt, kastet, kjørte litt til og kastet enda mer. Kritthvite sandstrender og asurblå langgrunner med leopardbunn ble trålet én etter én uten et napp.

– Vi var rådville. Etter en rask, men opphetet diskusjon ble beslutningen tatt. Det var ikke leopardbunn, men leirbunn som måtte oppsøkes. Vi dro lenger inn i fjordene hvor vannet er brakkere og bunnforholdene mer mudrete, forteller Straume.

Artikkelen fortsetter under bildet.

dryflyliving_sverige_02

Forløsningen. // Foto: Haakon Roe

Etter to minutter så gutta de første ryggfinnene. Brede rygger som svingte seg grasiøst i overflaten.

– Men fisken uteble. Som et siste desperat forsøk prøvde vi nærmeste vika til der hytten ligger på vei hjem. Det tok rundt fem minutter før vi hørte den vante syngingen i snella til Martin. Det er som regel han som får noe. For mange er fisking ulike grader av flaks, for noen er det ikke det, sier Straume.

Koden var knekt og alt lå til rette for en fin lørdag. Fisket på dagen gikk tregt, men gutta visste at de hadde kvelden til gode.

– Vinden løyet, men på den lille øyen vi stod så ting ganske dødt ut. Helt plutselig så vi de første ringene. Omtrent som når innlandsørret spiser myggklekkere. Ørsmå forsiktige ringer i overflaten. Plutselig vaket det overalt, forteller Straume.

Resten kan man bivåne i filmen, og som en slags konklusjon kan man kanskje si at mye handler om å være på rett sted til rett tid.

– I verste fall sitter du «kun» igjen med fine opplevelser delt med gode venner. Stort sett bedre blir det jo ikke. En bekjent av oss har alltid sagt: «Many men go fishing all of their lives without knowing that it is not fish they are after». Et godt utgangspunkt for en fin tur, avslutter Straume.