Når naturen kaller

Gotta go see a man about a dog. // Foto: Joakim Andreassen

Venting på vak. Fortæring av snacks. Kokekaffe i veneflon. Det går som det må.

Før eller siden lurer en bjørnunge i luka, en pudding må låres, en kabel må legges, ryggen må tømmes, en makrell må utsettes eller en snickers må rygges ut. Uansett hva en kaller det, gjødsling på fisketur er ikke en vakker opplevelse. I tillegg til å være et overgrep på naturen, er opplevelsen i beste fall trælete, og kan dessuten føre til sterkt ubehag for andre.

Jeg er glad i å være ute, men av og til glir gleden over i vemmelse tre meter fra fiskestien, tett på teltplassen, eller bak den store steinen på utsikten. Som oftest er udåden markert med papir, etterlatt som et slitent brudeslør over arven etter mann 42, i litt over middels godt hold. Slikt setter uutslettelige spor i et sart sinn. 

Hvem er vi, hvor går vi, hva gjør vi?

Det er vanskelig å finne tall på hvor mange som fisker med flue her til lands, men SSB viser til at ca 350 tonn laksefisk (i statistikken inngår kun laks, sjøørret, sjørøye, regnbueørret og pukkellaks) ble tatt ut av sportsfiskere i norske elver i 2020, fordelt på 175 000 fisk. Tar jeg opptelling blant familie og venner som liker å fiske, tipper jeg at omtrent en av fire med velvilje kan kategoriseres som fluefiskere. På ingen måte et representativt utvalg, men forsiktig utvidet til å omfatte SSBs statistikkgrunnlag, indikerer det at ca 40 000 fisk er fluefanget. Det er faktisk slående nærme tallet 42 000 som står å lese i rapporten. Det er antall fisker rapportert satt ut igjen. Ikke bare fluefiskere utøver fang og slipp, og det finnes sluk- eller markfiskere som ikke kakker, men jeg tar det til inntekt for en rimelig antagelse. 

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på «Print + digital» eller «Digital».

Gå hit for å se ulike alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.