Det er lett å tenke at det alltid kommer et kast til, men hvor mange kast har vi egentlig igjen?
Som fluefisker har jeg levd etter devisen «bare ett kast til» i et helt liv. Jeg har gått og gått og aldri kommet frem. Naiviteten er slående. Et sted inne i meg har jeg alltid visst at det siste kastet er en løgn. Kastet blir alltid ett til, og ett til, og ofte forblir det resultatløst.
De fleste fluefiskere overlever fluefisket på den måten. En noenlunde nøktern fisker ønsker aldri et slutt på fiskeøkten. Våre våteste drømmer handler om lett regnvær, endeløse døgnefluedager, caddisnetter som aldri bryter til morgen og sommersesonger som aldri går over til en gulflammende høst.
Fluefiskere næres av at tilværelsen er deilig vanskelig. Vanskeligheten er en fetisj. Krattet vi hater, der fluelinen konsekvent vikler seg inn, elsker vi egentlig. Følelsen av et bomdrag er strengt tatt noe vi nyter. Vi hyler «nei», men mener «ja». Dypt der inne. Vi kjører fjeset i hendene og spiller av ørretens snute som gikk opp for å ta døgnfluen i hodet. Inne i oss skriker vi. Stille.
(saken fortsetter)
For å lese denne saken må du abonnere.
Du kan prøve GRATIS i 30 DAGER.
Gå hit for å se samtlige alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.
Det billigste abonnementet vårt koster mindre enn en kaffekopp i måneden, og gir deg tilgang til alle nye saker og et rikholdig arkiv om fluefiske og fluefiskekultur. I tillegg er du med på å bygge Norges eneste fluefiskemagasin.
Har du ikke konto fra før? Lag en konto helt gratis her.
Ved å bruke 1-trinns-registrering eller ved å opprette en konto, samtykker du til Oppstrøms AS sin personvernerklæring.
