Jeg er det jeg vil kalle analytisk innen fluefiske og fluebinding, og søker alltid forbedringer i min tilnærming til ørret. Om jeg finner en mer solid krok, så bytter jeg til den. Om rare kamuflasjeklær gjør det lettere å komme tett på, så bruker jeg det.

Jeg har eksperimentert med mine egne fluemønstre siden jeg begynte å fiske mye med flue tilbake i 1992, og tendensen i mitt fiske de siste årene er at jeg bruker tiden min på å jakte større og større ørret med enklere og enklere fluer. Dette fordi enkle fluer veldig ofte utkonkurrerer mer kompliserte fluemønstre i møte med erfaren gammel fisk.

Tålmodighet på stillevann er viktig, selv med riktig flue.

Tålmodighet på stillevann er viktig, selv med riktig flue. // Foto: Andreas Lium

Verdifull empiri

For meg som fluefisker og fluebinder er det noen spørsmål jeg aldri vil få fullstendig besvart. Det handler om hva som trigger fisken til å ta en flue. Hvilke detaljer er avgjørende med fluens utseende og presentasjon? Dette varierer med lokalitet, vær, tid på året, tid på døgnet, temperatur, lufttrykk, og mye mer. På tross av denne tilsynelatende håpløse kompleksiteten, kan man gjennom mange år med fiske etter stor og gammel fisk gjøre endel spennende empiriske funn.

Jeg konsentrerer meg her om fluenes oppbygning og detaljrikdom. Mine mest interessante observasjoner er gjort ved fiske etter gammel, erfaren og tidvis svært selektiv ørret i Norge, på steder hvor vannet er så klart at man kan studere fiskens reaksjon på alle bevegelser, kastet og fluen. Disse plassene har også et begrenset utvalg aktuelle byttedyr for ørreten, slik at graden av opportunisme og variasjon i kosten er veldig lav.

Fiske i krystallklart vann er både lærerikt og utfordrende.

Fiske i krystallklart vann er både lærerikt og utfordrende. // Foto: Andreas Lium

Unødvendig å overtenke

Det er helt enormt hvor mye forskjellige fluebindematerialer som har dukket opp på markedet de siste ti-femten årene. Vi fluebindere tar selvsagt dette godt imot, og resultatet er hundrevis av nye fluemønstre og imponerende kunstverk. Nettopp der finnes det en viktig forskjell på fluer. Fluebinding er et håndverk, og noen fluer er brukskunst mens andre fluer er utstillingskunst. Det er ikke alltid så lett å skille de to kategoriene, og særlig vanskelig må det være for relativt nye fluefiskere og fluebindere som søker inspirasjon i sosiale medier i dag. Fantastiske og tidkrevende Gammarus-mønstre, vårfluepupper og reker ment for praktisk fiske får mye likes.

Moderne syntetiske fluebindingsmaterialer.

Moderne syntetiske fluebindingsmaterialer. // Foto: Andreas Lium

For all del, jeg har selv vært innom både klassiske laksefluer og superrealistiske imitasjoner, det gjør fluebindingen til en flott og kunstnerisk hobby i seg selv. Jeg strevde i ti-femten år med å inkludere flere og flere detaljer i mine imitasjoner, helt til jeg begynte å fiske på steder hvor det fantes virkelig stor ørret. Jeg ble plutselig nødt til å streve med det motsatte; det måtte skje en reduksjon i elementer og detaljer i fluene hvis jeg skulle få fisk.

Viktige spørsmål

Tankene går til det problemløsende prinsippet «Ockam’s Razor», hvor den enkleste av flere teoretisk mulige hypoteser anses som den riktige. Tar fisken vårfluepuppeimitasjonen fordi den har øyne, latex over thorax, og andre finurlige detaljer? Eller tar fisken vårfluepuppeimitasjonen fordi størrelsen, formen, og den tydelige fargekontrasten mellom abdomen og thorax er nok til å matche bildet fisken har av det naturlige insektet? Min erfaring er at det siste stemmer, og at andre detaljer er overflødige og til og med kan komme i veien for fiskens identifikasjon av fluen som mat.

Unødvendig komplisert imitasjon av en vårfluepuppe.

Unødvendig komplisert imitasjon av en vårfluepuppe. // Foto: Andreas Lium

Dropp petimeterdetaljer

Dette behovet for færre og færre detaljer i fluene hadde jeg ikke opplevd på samme måte tidligere, da jeg fisket mest på steder med mer opportunistisk og yngre fisk. Ung fisk kan trigges til å undersøke potensiell mat, og er kritisk i langt mindre grad enn en ørret på ti år og fire kilo. Gammel fisk med få alternativer på menyen blir lettere selektiv, og avviker ekstremt sjelden fra sine vellykkede rutiner. Den har et meget klart bilde av hvordan maten skal se ut og oppføre seg. Ørreten har også et velutviklet syn.

Ørret lurt av en enkel Baetis-imitasjon med tradisjonelt bundet hackle.

Ørret lurt av en enkel Baetis-imitasjon med tradisjonelt bundet hackle. // Foto: Andreas Lium

Liten hjerne – enkel logikk

Selv om synet til en ørret er godt, så kreves det en hjerne for å bearbeide synsinntrykkene. Hjernen til en ørret er ikke spesielt imponerende, og det kan trygt antas at den avhenger av et begrenset antall triggere ved fluens utseende for at hjernen skal tolke synsinntrykket som mat eller mulig mat. Da er spørsmålet som nevnt tidligere; hvilke triggere er av betydning? Og kan noen elementer i en kunstig flue forhindre at en ørret tolker fluen som mat?

Min erfaring er som antydet tidligere at imitasjon av kroppsform, størrelse, fargekontraster og eventuell bevegelse horisontalt og/eller vertikalt i vannet er helt sentralt for å lure fiskens sanser. Vinger, bein, øyne, ryggskjold, følehorn, ekstra vekt og andre detaljer blir sekundært og ofte helt unødvendig. Av og til kan slike detaljer også være negativt for et fluemønster. Et konkret eksempel har jeg ved fiske med imitasjoner av Gammarus på stor ørret i innsjøer nord i Norge.

Ørret på Gammarus-jakt i krystallklart vann.

Ørret på Gammarus-jakt i krystallklart vann. // Foto: Andreas Lium

Bindebeskrivelsen

Gammarus-imitasjoner bindes gjerne på kurvet krok, med ryggskjold, ekstra vekt i kroppen, og veldig mange ben på undersiden. En slik flue vil synke unaturlig raskt og orientere seg unaturlig i vannet (opp ned, eller på siden). For å få respons fra de største ørretene, måtte imitasjonen min bindes på rett krok og uten ryggskjold og ben slik at den orienterte seg riktig i vannet med kroken ned – for å imitere Gammarus svømmende fritt i vannmassene.

Videre binder jeg fluen ufortynget, slik at den «henger» nærmest vektløs i vannet så fort jeg har en pause i inntrekket. Jeg står igjen med et ganske enkelt fluemønster: Rett nymfekrok, dubbing og bindetråd. Dubbingen børstes litt ut, for å gi noe liv og gjennomskinnelighet til fluen. Responsen fra fisken ble plutselig en helt annen, og jeg kan takke denne kjedelige fluen for mange av mine største fiskeopplevelser. Det var ekstremt lett å se endringen i respons, på steder hvor jeg har kunnet observere fiskens reaksjon på mine fluer.

Fluebinding av det enkle slaget: Imitasjoner av Gammarus. // Foto: Andreas Lium

Fluebinding av det enkle slaget: Imitasjoner av Gammarus. // Foto: Andreas Lium

Samme metode for pupper

Mer effektiv imitasjon av en vårfluepuppe har jeg aldri opplevd.

Mer effektiv imitasjon av en vårfluepuppe har jeg aldri opplevd. // Foto: Andreas Lium

De siste to årene har jeg forenklet mine vårfluepupper på samme måte, også det med stor suksess på tilsynelatende vanskelig fisk. I størrelse 10-16 binder jeg de ganske enkelt etter samme oppskrift som min Gammarus-imitasjon, men med forskjellig dubbing bak og foran.

Resultatet er en flue som oppfører seg like bra i stilleflytende elver og innsjøer, som i raskere elver. Disse fluene har rett og slett forbløffet meg med sin effektivitet, når det gjelder å lure stor fisk i krystallklart vann.

Endring av gunnprinsipp

Min egen subjektive teori, er at en overflod av detaljer i en flue ofte vil bidra til å komplisere fiskens avgjørelse. Kanskje har fluen tre elementer som teller positivt, og to elementer som teller negativt? En stor og erfaren ørret, bør ha kroken som det eneste negative ved en imitasjon hvis fluefiskerens odds skal være best mulig.

Hvis vi som fluebindere klarer å inkludere de tre-fire viktigste elementene i våre imitasjoner, og minst mulig annet, kan vi gjøre det enklere for fisken å ta avgjørelsen om å prøvesmake våre fluer.

Vi bør ikke tilegne fisken høyere intelligens, vi bør tilegne den lavere!


Se andre artikler fra Andreas om praktisk fluefiske etter ørret her