Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.
Vårtegn. // Foto: Joakim Andreassen

Betraktninger fra et kjøkkenvindu

Oppstrøms blir papirmagasin.

Bli abonnent her.

Kun 399,- frem til lansering!

Verden har bråbremset. Alle aktiviteter skjer i tilknytning til hjemmet. Man skulle nesten tro vi forbereder oss på dvale. Utenfor hjemmekontorene våre skjer det motsatte. Verden åpner seg opp, spiller av urgamle narrativer som handler om oppvåkning og aktivitet.

Det begynner alltid i april. Sjuende dag av måneden stikker årets første blåveis hodet fram under overvintret, råtten vegetasjon. Tjueandre april er dagen for vårens hoggormsafari. På samme plass som alltid. Dovent slikker de sol i en solvendt grøft, og jeg blir glad av å se så mange. Jeg inntar bakkeperspektiv. Like ved flikker tunger luft og lukt, og evig stirrende øyne betrakter meg.

Noen individer er nesten ensfarget sorte, andre har det arketypiske sikksakkmønsteret, det som roper hoggorm. Enkelte har tatt turen opp i lavt granbar, men de fleste tegner S’er og konsentriske ringer i gammelt gress. Ingen krysser de siste snøflekkene dette året.

Tjueniende april sitter årets første døgnflue på kjøkkenvinduet. Ti på åtte på morgenen, midt under morgenkaffen, avtegner den et fredssymbol på ruta, riktignok med midterste tinde vekk. God symbolikk er aldri fullendt. Hodet vendt opp, to lange sprikende haletråder vendt ned. Grå, venete vinger skyter rett opp fra midten av en olivengrønn minisigar. Det jeg ser, undersiden, er lyst, bukfarget.

Det er bekken sin skyld. Den altfor perfekte bekken.

Jeg velter kaffen. Mens jeg tørker opp, roper jeg på ungene og løfter dem opp på kjøkkenbenken for å dele åpenbaringen. Som en radioamatør deler jeg meningstettede betraktninger av hva de ser, prøver å sette mine briller på deres opplevelse. Det er en baetishunn, forteller jeg. Jeg er nesten sikker, ettersom forbeina er jevnlange med midterste og bakerste beinpar. Jeg forteller at hun nettopp har kommet opp fra den lille bekken bak huset vårt. Hun skal snart gjennom en siste forvandling, nå sitt livsklimaks som spinner, klar til kurtise og egglegging. Hun kan ikke engang ta til seg mat. Akkurat dit kommer jeg, før jeg innser at grepet om publikum for lengst er borte.

Det er bekken sin skyld. Den altfor perfekte bekken. Med sitt glassklare vann, grusbunn, og store, mosedekkede steiner skjærer den gjennom villnisset nederst i hagen, alltid travel. Under steiner klamrer det seg fast små nymfer vinterstid, og mens snøen ligger i mars, krabber steinfluer stivbeint langs bekkefaret på solrike dager. De svarte kroppene suger varme fra sola.

Døgnfluene er likevel mest stas. De reflekterende flatene fra vinduene våre tiltrekker seg nyklekte duns. I løpet av sommerhalvåret kommer flere arter på besøk, slår seg ned på utsiden. Om litt er det en marginata eller vespertina som sitter der, med tre haletråder og mørkegrå kropp. Da puster jeg på vinduet, tegner en ring rundt insektet i dugget. Fred!

Vil du støtte arbeidet vårt? Bli abonnent!