Stadig flere sårbare områder brukes som verktøy for selvpresentasjon. Det kan få langt større konsekvenser enn bare smakløst innhold.
A friend of mine calls such people “fishing jocks”, for whom trout cease to be simply challenging; they become “a challenge” and catching them becomes just another species of touchdown pass. But a river is only itself. If forced, the water will mirror the likeness of an ego; on its own, it reflects only sky and clouds, and readily rewards those who approach it with humility and wonder.
– Leeson, Ted. Habit of Rivers: Reflections On Trout Streams And Fly Fishing (p. 116). (Function). Kindle Edition.
Fluefiske er ikke fritatt for influensere. Du vet – de i feeden din som drømmer om at fluefiskeindustrien plutselig skal bli like pengesterk som sminkebransjen, og som forsøker å gjøre eksponering av eget tryne til en arbeidsplass. Med kamera i selfiemodus, stativ og mikrofon, og «good morning to all my followers».
På veien dit deles fiskeplasser som om det var produkter de eier og fritt kan markedsføre. Alt i jakten på anerkjennelse, visninger og likes. Og «lukrative» sponsoravtaler – ofte verdt omtrent en rull fortomsmateriale, innpris på caps og en pose stickers.
At områdene de eksponerer ofte er sårbare, vies langt mindre oppmerksomhet. Slikt får konsekvenser, og i Sverige gikk man i år så langt som å stenge en elv av hensyn til bestandene. Ukritisk deling av bilder og film ble pekt på som en hoveddriver bak et fisketrykk som til slutt var fullstendig ute av kontroll.
Klare fordeler eller nye utfordringer?
Vinteren 2024 kjøpte kona mi og jeg et lite hus i en bygd i Troms. Valget måtte ticke noen bokser – oppvekstvilkår for barna og nærhet til besteforeldre for eksempel – men det var spesielt én ting som veide tungt for undertegnede: Nærheten til en ørretelv jeg har brukt enorme mengder av fluefiskelivet mitt på siden tidlig 2000-tall.
For en fluefisker i tidsklemma er det vanskelig å overvurdere verdien av godt fiske rett utenfor stuedøra. Å slippe å kjøre flere timer fordi Yr lover vindstille, bare for å møte stiv kuling, er en luksus som ikke lar seg prissette.
Samtidig lå det en skepsis og ulmet: Besøkstallet i elva har eksplodert. For i likhet med eksempelet fra Sverige har også denne elva i økende grad blitt råmateriale i en influenserøkonomi – der fiskeplasser eksponeres til titusener av følgere.
Sett bort fra at jeg personlig verdsetter å ikke møte folk når jeg fisker; hvorfor er dette et problem?
Føritia er nettopp det: Føritia
Den kvikke leser trenger neppe mange sekundene på å google seg frem til Oppstrøms’ nye forretningsadresse og dermed skjønne hvilken elv det er snakk om. Elvas mest innbitte fanskare vil kanskje også mene at det er en bjørnetjeneste å skrive om den i det hele tatt. Samtidig er realiteten at elva for lengst har etablert seg som en bucketlist-variant blant norske ørretfluefiskere, og at også stadig flere utenlandske turister nå finner veien hit.
Jeg skulle selvsagt ønske at alt var som i 2003, da jeg fisket her for første gang med et par kompiser. Ikke en kjeft å se – bortsett fra en og annen lokal som stoppet for å fortelle om alle to-kilosørretene han hadde tatt i garn og lagt i fryseren, eller den samme smått asosiale fluefiskeren med campingbil som gjemte både seg selv, kjerringa og kanoen når vi vadet inn i området hans. «Gjedda i sivet», kalte folk ham. Av og til møtte vi en og annen avmålt Harstad- eller Tromsøværing på den institusjonelle burgersjappa. Ellers var det bare å velge: oppstrøms eller nedstrøms. Alle plassene var ledige.
Det var en epoke der man hadde noe veldig bra nesten helt for seg selv. Riktignok tidvis spolert av spinnvill effektkjøring. Statkraft kunne sende elva fra perfekt vannføring til sildrebekk på en knapp halvtime, og helt tørrlagte partier var ikke uvanlig.
Likevel var det hele nesten for godt til å være sant. Og det var det jo.
Alt har en tålegrense
Så begynte det å endre seg. Først gradvis, etter hvert mer merkbart. Elva dukket opp i miljøet. Spesielt i fiskesjapper samtidig der nøkternheten rundt deling av konkrete fiskeplasser hos enkelte satt løsere enn en mothaksløs krok i en sik-kjeft.
Trafikken tok seg opp. Derfra gikk det raskere. Endringer i minstevannføring, kombinert med økt synlighet, gjorde sitt til at trykket til slutt mangedoblet seg.
Heldigvis kom strengere fiskeregler noenlunde samtidig og bidro til å begrense skadeomfanget, men for et økosystem som allerede levde med ustabil vannføring, lokalt garnuttak og potensielle mørketall utenfor sesong, finnes det grenser for hva det tåler.
Poenget er ikke å begrense tilgang
Epoken med nesten folketom elv er med andre ord for lengst over. Og det er heller ikke målet mitt å skru tiden tilbake. I den grad jeg klarer det, prøver jeg å holde gammelmannsbitterheten noenlunde for meg selv.
Utad handler det nå om å gjøre det beste ut av det. Det betyr å få på plass en kartlegging av bestander, slik at man skjønner hvor skoen trykker og hvor man må legge begrensninger. Og å jobbe for mer regulering og strammere rammer. På sikt vil det være helt nødvendig med både kortbegrensninger og fluesoner. Helst i går.
Ingenting av dette handler om naturvern for å begrense turisme eller tilgang for lokale fiskere. Gjort riktig kan det skape lokale ringvirkninger for både næringsliv og lokalsamfunn. Men det forutsetter at noen faktisk tar styring, og kommunen burde ha vært på banen for lenge siden. Helst for flere tiår siden.
Do not pass go, do not collect $200
Samtidig er dette et vassdrag med mange ulike interesser, og slike prosesser tar tid. Kanskje mer tid enn elva egentlig har. For mens forvaltningen forsøker å skynde seg sakte, skjer det noe helt annet parallelt.
Det er nemlig forskjell på «mer folk i elva» og det som har skjedd de siste årene.
Det siste handler ikke bare om flere fiskere, men om et skifte i hvordan elva brukes og forstås, der eksponering har blitt en egen driver for trafikk. En eksponering som ikke stopper. Men øker, sprer seg raskere og når langt flere enn før. Og trykket følger etter.
For de få av oss som jobber på dugnad med å løfte forvaltning, kan det tidvis sammenliknes med å spille Monopol med elendig flyt. Alle har nok kjent på følelsen av å gjøre mye riktig, og så måtte rykke tilbake til start. For når influensere mater en sulten algoritme, som på få dager sender innhold om en elv som ikke tåler mer press til tusenvis av nye fiskere, er det nettopp sånn det føles.
Hvor f@*n er det moralske kompasset?
I min naturvernerverden er det uforståelig at man kan besøke et økosystem med fluestang og kamera for å lage innhold til Instagram eller YouTube uten å ha en klar tanke om hva det er man faktisk setter vadebuksebeina sine ned i. Jeg sliter oppriktig med å forstå hvordan man kan eksponere noe som helst uten samtidig å tydeliggjøre hvilke utfordringer som finnes – eller i det minste involvere noen lokalt som kan forklare det.
Kanskje forventer jeg for mye. Kanskje er det vanskelig å tenke helhetlig om noe man «bare» besøker. Men i min bok er deling uten kontekst til en stor følgerskare rett og slett uansvarlig.
Her i Troms gjelder dette i like stor grad fjorder med sårbare sjøørretstammer som ørretelver i indre strøk. Det gjelder også Facebook-sider med flere hundre tusen følgere, der eksponering av fiskeplasser nærmest er selve motoren – båret fram av en slags «chosen one»-mentalitet rundt det å spre «lokal fiskeglede».
Ingen av stedene som eksponeres burde eksponeres, av helt åpenbare grunner. Men dessverre er det likevel akkurat dette som skjer. Helt ukritisk.
Rekvisitter og kulisser
I en tid der stadig flere naturopplevelser formidles gjennom sosiale medier, er det heller ikke likegyldig hvordan slike steder fremstilles.
Fersk NMBU-forskning på Instagram-innhold fra Femundsmarka viser at bildene ikke bare dokumenterer opplevelser, men også er med på å forme hvordan steder forstås og brukes. Slike visuelle fortellinger kan skape tilknytning til naturen – hvis det gjøres riktig. Men de kan også bidra til det motsatte: En distansert relasjon, der landskapet først og fremst fungerer som bakteppe for prestasjon og selvpresentasjon.
Når fisk holdes opp som trofeer foran kameraet på lik linje med rekvisitter, og ikoniske landskap reduseres til kulisser i en personlig merkevare, påvirker det også hvilke normer som etableres for bruk av stedet. Naturen blir ikke lenger noe man står i relasjon til, men noe man bruker.
De som setter agendaen i naturbaserte sosiale medier, er dermed også med på å definere hva slags forhold vi utvikler til naturen. Og nettopp her ligger det moralske spørsmålet som så ofte forsvinner i jakten på rekkevidde: Er naturen noe vi står i relasjon til – eller bare noe vi bruker?
Svaret definerer åpenbart hva slags ansvar de som lager innhold bør føle på.
Naturen blir taperen uansett
Som Bror Olsen skriver om nordnorske og samiske fortellinger om urolige steder, er ikke landskap nøytrale kulisser. De kan bære minner, grenser og moralske krav om varsomhet. Et landskap er ikke bare noe man bruker – det er noe man står i relasjon til.
For mange vil kanskje dette oppleves som svevende. Samtidig er Olsen inne på noe sentralt som også poengterer hvordan influenserkulturen opererer etter en helt annen logikk. Her er stedet først og fremst råmateriale for egen synlighet.
Problemet er ikke at folk viser frem steder. Problemet er at de lærer andre å bruke dem uten respekt.
Og et landskap uten respekt blir fort et landskap uten vern.
