Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.
Artikkelforfatteren med stillevannsørret. // Foto: Joakim Andreassen

Stillevannsoppheng

Erfaringer fra et tiår med store ørreter og masse idioti

Oppstrøms på papir

Tegn abonnement eller kjøp enkeltutgaver her.

Livet er mer enn stilleflytende elver. I hvert fall hvis man søker ørret som skal bikke tokilosgrensa (med god margin).

Det finnes gode grunner til å droppe rennende vann til fordel for et lite tjern, men hva som skal til for å lykkes? Hvor viktig er stamina og hva kreves av psyken? Og sist men ikke minst: Hvorfor er mange av de som kun sverger til elv blinde for det eneste rette?

Andreas Lium velger marbakker i stillevann fremfor brekk i elv. Alle dager i uka. // Foto: Joakim Andreassen

Elvetrenden

Mange skandinaviske ørretfluefiskere er svært opptatt av rennende vann. Det virker ofte å være en del av image-pakken. Det er nesten som om enkelte nærmest føler seg programforpliktet til å trakte etter elv. Helst med tørrflue og Simms-caps. Stillevann er et nødvendig onde, noe man gjør i desperasjon, på jakt etter de første døgnfluene. Eller i et forsøk på å vrenge sesongkluten for å tyne ut siste rest med streamer i et etisk gråsonelandskap. Noe man gjør mens man venter på noe annet.

Det samme gjaldt for oss. Da vi dro til Finnmark for første gang i 2002, var det ingen av oss som i det hele tatt tenkte på å kaste flue i stillestående h2o. Vi spant rundt på vidda på jakt etter vakende ørret i rennende vann. Gikk på oss kjøttgnagsår, hofteproblemer og skjev rygg i altfor ung alder. Vi stod ansikt til ansikt med rekordmyggår og lå rugende i teltet milevis fra folk i mange uker – bare for å føre noen halvannenkiloser (på retur) inn i protokollen. Kanskje kroke en som nærmet seg tokilosgrensa, men som akkurat bikket under. Få to-tre gode dager med stabile klekkinger.

Det var den samme greia. Om og om igjen.

Hamskiftet

Slik fortsatte det. Helt til en laksefiskende kompis tok en firekilos i et knøttlite vann et sted i Finnmark. På en montananymfe. Rett etter isgang. Uten peiling på hva han egentlig drev med. Helt klart på tur for turens skyld, og antakeligvis med syversnøre på firerstang og fortom med tre vindknuter.

Vi ble værende. // Foto: Joakim Andreassen

Vi byttet et brukt WF-snøre mot informasjon og dro samme år. Med tredagers oppakning, men med buffermiddag for en mulig fjerdedag. Etter å ha sett noen vak, dro vi imidlertid sporenstreks ned fra fjellet og bunkret opp for toukers – på samme sted.

Siden har det vært stillevann i ukesvis. Hver bidige sommer.

Elv og vann, to helt forskjellige aktiviteter

Elvefiske er estetisk og vakkert på et vis. Det er dynamisk og levende og var det som inspirerte engelskmennene til å starte med fluefiske i sin tid. Fiskeren beveger seg, og elven renner slik den har gjort i tusener av år. Å betrakte en elv kan være like hypnotiserende som å stirre inn i bålflammer. Det blir aldri statisk og hva som lurer rundt neste sving, er alltid i tankene.

Stille vann er annerledes, mørkt og mystisk. Det eneste som rører seg er fisken, og tålmodighet viser seg fort som den viktigste egenskapen. Vi må rett og slett holde ut, helt til en stor ørret bestemmer seg for å tre ut av en usynlig tilværelse for å beite innenfor rekkevidde. Hittil har vi enda ikke hørt andre seriøse fluefiskere snakke noe særlig om langturer med fiske i stillevann. Kanskje blir det for mye venting. Og nistirring på den samme monotone overflaten. 

Hekta

Den første turen til storørrettjernet i Finnmark var en tankevekker. For det første er det få andre fiskere som bryr seg nevneverdig om småvann i fylket, og det er enormt mange vann å fordele ivrige fiskere på. For det andre blir fisken helt enormt stor når den får gå uten motstanden av strømmende vann, eller uttak fra mennesker. For det tredje er ikke innsjøer like lett å lese som en elv. Noe som gjør at lokalkunnskap blir vesentlig. Eksisterer ikke denne lokalkunnskapen, så må man tilegne seg den selv, og investering av tid – mye tid – blir essensielt. 

Endt arbeidsdag eller teknisk hvil? // Foto: Joakim Andreassen

Denne uforutsigbarheten har i perioder gått til hodet på oss. Vi har sovet på skift, sjekket nabovann og hentet ved på tur, fordi det tross alt er én prosent sjanse for at noe skjer i det vannet hvor vi så en ørret på over fire kilo vake i forrige uke. 

Tjern med gode forutsetninger

Som i elv, betyr næringsemnene mye for hvor stor fisken kan bli. Marflo, snegler og noen grove insekter som døgnflua Ephemera vulgata, store vårfluer og vannkalv trekker definitivt ikke ned. De to førstnevnte kan gi ørret en eventyrlig vekst – opp i både seks og syv kilo – uten behov for å henfalle til kannibalisme. En fordel med fisk som ikke beiter annen fisk, er den blir tilgjengelig for fluefiskere. Marflo trives godt i steinete marbakker og inne på grunner. Ørret i flerekilosklassen følger etter, og her fisker vi på dem, der vi kan se dem i krystallklart vann. 

Et treffende utvalg av imitasjoner. // Foto: Joakim Andreassen

Teknisk fiske

Etter noen år med innsats i stillevann, blir kravene til fluene noe annerledes enn ved elvefiske. Nymfer som ikke går helt rett i vannet er bare å glemme, og store tørrfluer viser seg gjennomgående å være mer effektive enn små tørrfluer. Store stankelbein og fluemønstre som i utgangspunktet er ment å imitere en klekkende vulgata, har gitt gedigen ørret i håven på tross av at vi ikke har sett slike insekter på vannet. Flash og kulehoder er fullstendig uaktuelt.

Vi har til og med foretatt et eksperiment som antyder at fisken refuserer flua fordi den ser og reagerer på kroken da en utrolig effektiv og enkel imitasjon av marflo ble presentert til den samme fisken daglig i nærmere en uke. Med samme resultat hver gang. Fisken nærmet seg flua for å inspisere, men snudde da den fikk tatt en nærmere kikk. Den dagen vi skulle dra hjem, klippet vi av selve kroken med tang og gjorde et nytt forsøk. Fisken nølte ikke, men svømte rett bort og slukte flua.

Det er betryggende med hjelpemannskap når store fisker skal i håven. // Foto: Joakim Andreassen

Overnevnte er et ganske tydelig signal om at ørreten har et velutviklet syn. Dessuten viste det at fisken har irriterende god tid på seg til å ta en avgjørelse. I hvert fall i stillestående vann.

Vanskelighetsgrad

Stillevann fremstår klart vanskeligere enn elv, men så er også fisken gjerne langt større. Det er imidlertid også kravet til tålmodighet, fluer og psyke. Det er et slags Formel-1-fiske som ironisk nok foregår i superslow motion.

Kaffebudsjettet har økt, og det investeres i gode liggeunderlag med tilhørende chair-kit.

Et nytt perspektiv på «stor ørret»

Det første året var vi ikke helt klar over hva vi gikk til. Historie om drømmefisken på 4kg kreditert kompisen, var avskrevet som griseflaks. Det gikk imidlertid kort tid før vi også fikk se hva som rørte seg i det lille tjernet, først i form av fisk som brøt overflaten. Vak som gjorde oss begge stumme, og som er vanskelige og gjengi med ord.

Stor håv, enda større fisk og litt lavere skuldre. // Foto: Andreas Lium

Så da satt vi der plutselig, med hver vår stankelbein 20 meter utpå. Uten andre store insekter på overflaten enn våre imitasjoner. Det var tidlig på året og langt nord, og vi hadde vel bare sånn passe tro på det vi drev med. Så forsvant plutselig den ene stankelbeinimitasjonen i et forsiktig vak – et rolig vak som allikevel skapte bølgeskvulp langs land. Det som fulgte var en helt surrealistisk 25-minutters fiskeopplevelse som endte i at en fargesprakende hannørret på 4,7 kilo ble landet, fotografert og høflig gjenutsatt.

Før dagen var omme hadde historien gjentatt seg med en hunnfisk på 3,5 kilo. Fisker som kunne spist våre tidligere elveørreter til frokost. Veien videre som fluefiskere var tydelig.

Konklusjonen: Ikke for alle

Siden vi begge er frilansere, har vi god tid hver sommer. Tid til å ta lange perioder borte fra jobb, og regulere fisket etter (det vi har antatt at er) perfekte forhold.

For folk med mindre tid til rådighet, har vi forståelse for at det trekkes til rennende vann, og mer bitevillig fisk. Det er logisk. Uansett, det er ikke til å stikke under en stol at stillevannsfiske gir større fisk hvis man vet hva man leter etter. Er dette ambisjonen så er det ikke tvil om hva man bør velge. Kombinert med at man både har tid og tålmodighet nok til å prioritere like idiotisk som oss, selvsagt.

Men ha følgende i bakhodet: Får du stillevannsoppheng, er det ingen vei tilbake.

Vil du støtte arbeidet vårt? Bli abonnent!