Stillevannsoppheng

Livet er mer enn stilleflytende elver. I hvert fall hvis man søker ørret som skal bikke tokilosgrensa (med god margin).

Det finnes gode grunner til å droppe rennende vann til fordel for et lite tjern, men hva som skal til for å lykkes? Hvor viktig er stamina og hva kreves av psyken? Og sist men ikke minst: Hvorfor er mange av de som kun sverger til elv blinde for det eneste rette?

Elvetrenden

Mange skandinaviske ørretfluefiskere er svært opptatt av rennende vann. Det virker ofte å være en del av image-pakken. Det er nesten som om enkelte nærmest føler seg programforpliktet til å trakte etter elv. Helst med tørrflue og Simms-caps. Stillevann er et nødvendig onde, noe man gjør i desperasjon, på jakt etter de første døgnfluene. Eller i et forsøk på å vrenge sesongkluten for å tyne ut siste rest med streamer i et etisk gråsonelandskap. Noe man gjør mens man venter på noe annet.

Det samme gjaldt for oss. Da vi dro til Finnmark for første gang i 2002, var det ingen av oss som i det hele tatt tenkte på å kaste flue i stillestående h2o. Vi spant rundt på vidda på jakt etter vakende ørret i rennende vann. Gikk på oss kjøttgnagsår, hofteproblemer og skjev rygg i altfor ung alder. Vi stod ansikt til ansikt med rekordmyggår og lå rugende i teltet milevis fra folk i mange uker - bare for å føre noen halvannenkiloser (på retur) inn i protokollen. Kanskje kroke en som nærmet seg tokilosgrensa, men som akkurat bikket under. Få to-tre gode dager med stabile klekkinger.

Det var den samme greia. Om og om igjen.

(artikeln fortsätter)