Dersom jeg lå ved et vann der det bodde store ørreter, hadde jeg kanskje funnet roen. Men slik er det ikke. Jeg fisker laks.
Klokka i bilen viser 21:30. Datoen er 24. juni. Kroppen verker, øyelokkene er tunge og fra stereoen i bilen surrer en låt jeg ikke får med meg. Jeg er på vei hjem fra Gardermoen etter syv dager med laksefiske et sted nord i Norge.
På mobilen har det to dager i forveien tikket inn en melding fra fotoredatøren i redaksjonen. Kan du sjekke mailen fra ***? Jeg har ikke hatt tid. På flyplassen svarer jeg omsider at jeg ser på det så fort jeg kommer hjem. Svaret mitt lyder som følger: «Jeg har fisket meg halvt i hjæl de siste dagene». Og det er sannheten. Sjekke e-post, meldinger (bortsett fra samboeren og barna) og sosiale medier har stått nederst på rangstigen. Tidevannstabeller, Yr og vannstand er det som spiser data på fisketur.
Fotoredaktøren er mildt sagt oppgitt. Ikke fordi jeg ikke har sjekket mailen, men over svaret mitt. «Fisket meg halvt ihjæl». En uforståelig frase for en ørretfisker der kaffe, telt og bål er en vel så stor del av turen som det å faktisk få fisk. Der turen er rekreasjon.
(saken fortsetter)