Noe av det viktigste jeg gjør som kunstner er å feile. Det er ofte da det mest interessante oppstår. Noe uforutsett og helt nytt.
Jeg er i begynnelsen av tenårene. I fiskevesten har jeg en gammel Wheatley-boks. Den er smekkfull av klassiske våtfluer. De er små, i størrelse 10 og 12. Morfar lærte meg at sjøørretfiske på dagtid bedrives med små fluer.
Jeg sniker meg forsiktig ned til elva, men ser at en annen fisker har ankommet åstedet før meg. Jeg blir stående i krattet, og observerer han der han med rolige bevegelser drar line av snelle, og legger flua i perfekte buer over strømmen. Hølen munner ut i et rolig brekk, etterfulgt av et noe striere parti, og et nytt mer brutalt brekk som avløses av et langt frådende stryk. På fjerde kastet strammes lina opp. Jeg blir stående som frosset inne i krattet, og ser på fyren som med kirurgisk presisjon kjører fisken etter alle kunstens regler. Til slutt sender ørreten som en oterfjøl inn på bredden. Den er sikkert over to kilo. Han henger den opp i treet, og fortsetter videre nedover.