Ikke gjør som mora di sier

Noe av det viktigste jeg gjør som kunstner er å feile. Det er ofte da det mest interessante oppstår. Noe uforutsett og helt nytt.

Jeg er i begynnelsen av tenårene. I fiskevesten har jeg en gammel Wheatley-boks. Den er smekkfull av klassiske våtfluer. De er små, i størrelse 10 og 12. Morfar lærte meg at sjøørretfiske på dagtid bedrives med små fluer.

Jeg sniker meg forsiktig ned til elva, men ser at en annen fisker har ankommet åstedet før meg. Jeg blir stående i krattet, og observerer han der han med rolige bevegelser drar line av snelle, og legger flua i perfekte buer over strømmen. Hølen munner ut i et rolig brekk, etterfulgt av et noe striere parti, og et nytt mer brutalt brekk som avløses av et langt frådende stryk. På fjerde kastet strammes lina opp. Jeg blir stående som frosset inne i krattet, og ser på fyren som med kirurgisk presisjon kjører fisken etter alle kunstens regler. Til slutt sender ørreten som en oterfjøl inn på bredden. Den er sikkert over to kilo. Han henger den opp i treet, og fortsetter videre nedover. 

Et plastrør med en sort vinge

Da han har fisket over strekket har han landa tre nygåtte sjøørreter mellom en og en halv og tre kilo. Jeg er målløs. Har ikke kjent så mye som et lugg i flua hele dagen. Fyren som sikkert er like gammel som jeg er i dag, kommer ruslende oppover, og ser at jeg har tatt plass der han begynte. Med en liten slengbemerking sier han, «du må nok ha en litt større flue». Med et litt usikkert blikk kikker jeg bort på stanga hans. Flua er sikkert fem ganger så stor som min Zulu Silver, og den består ikke av annet enn et plastrør med en lang sort vinge. 

Morfars våtfluer ble aldri helt det samme etter møte med den dødelig effektive Sunray Shadow.

Den dagen forsto jeg noe viktig om fluefiske. Morfar har familierekorden på ørret, sjøørret, laks og innlandsørret, og poenget med de små fluene var helt sikkert riktig. Han hadde erfaring med sjøørret i krystallklare vestlandselver, men her sto jeg altså i en liten elv et sted på Østlandet med et snev av Cognac-farge i vann. Det gikk opp for meg at det ikke finnes noen regel uten unntak, og at det å tilnærme seg laks og sjøørret handlet mer om å sette sammen variabler for deretter legge strategier. Den kvelden ble brukt godt foran bindestikka, og neste dag sto jeg utstyrt med en haug plastrør med lange sorte vinger.

Et siste krumspring før ørreten lå trygt på bredden.

Det er blått som funker

Du har helt sikkert hørt det før. «I denne elva er det blått som funker!». «Flua skal være liten!». «Du får ikke fisk på grønne fluer!». Elver har siden den siste istid gravd seg gjennom den ene elvedalen etter den andre, og med seg har de elvene som treffer salt sjø, bestander av anadrom laksefisk.

(artikeln fortsätter)

För att läsa den här artikeln måste du prenumerera på Print + digital eller Digital.

Gå hit for å se samtlige alternativer, eller logga in här om du redan är prenumerant.

Vår billigaste prenumeration kostar lika mycket som en kopp kaffe i månaden, och som prenumerant stödjer du även produktionen av viktig journalistik om vildlaxen.

Har du ikke konto fra før? Lag en konto helt gratis här.

Genom att använda 1-stegsregistrering eller genom att skapa ett konto samtycker du till Oppstrøms AS sekretesspolicy.

sv_SE