Historien om en fluesnelle og tiden som går.
Jeg husker at jeg fikk en fluestang av min farfar, jeg var vel rundt tyve år gammel. Stanga hadde ikke snøre, men den hadde påmontert en flott Daiwa-snelle med høylytt knurr. Ikke forsiktig lightweight-knurr. Overraskende høy knurr. Lyd av det jeg antar er springfjærer, tannhjul og gammel skitt. En forgylt spilledåse for bemidlede menn som har passert middagshøyden.
De som har fortalt barn at man må være stille på fisketur, de har jugd. I hvert fall hvis de har hatt den snella. Nymotens lightweight-sneller har en høyfrekvent, irriterende, elektrisk summing. Daiwa-snella hadde en lyd man snudde seg etter. Anerkjennende nikk, glis og sikkert noen som hytter med neven fordi det er søndag. Den lød som Eleanor i «Gone in Sixty Seconds».
Om jeg kommer til å fortelle mine barn at man må være stille på fisketur, mens Daiwa synger i bakgrunn? Åpenbart. Det føles på et vis nobelt å videreføre tradisjoner og løgn.
På min jakt etter snøre måtte jeg til en ikke ukjent fiskebutikk rett utenfor Oslo. Jeg tok med stanga og strena inn i butikken. Femten minutter senere etter at eks antall ansatte hadde vifta stanga og sagt ord som aksjon, ...
FOR Å LESE DENNE SAKEN MÅ DU ABONNERE PÅ OPSTRMS+.
Du kan prøve i ÉN MÅNED for 5 KRONER.
OPSTRMS+ koster bare 49 kroner måneden. Eller så kan du støtte opp om uavhengig journalistikk og kjøpe pakken som også inkluderer Skandinavias fineste papirmagasin. Du velger.
Gå hit for å se samtlige alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.
PS: Digitalabonnementet vårt koster mindre enn en litt fancy kopp kaffe i måneden, og gir deg tilgang til alle nye saker og et rikholdig arkiv om fluefiske og fluefiskekultur.
Har du ikke konto fra før? Lag en konto helt gratis her.
Ved å bruke 1-trinns-registrering eller ved å opprette en konto, samtykker du til Oppstrøms AS sin personvernerklæring.
