For nymfe- og streamerfiskeren er det viktig å kunne lese elv for å tilbringe tid der det faktisk står fisk. Tørrfluefiskeren må også være på rett sted, særlig når man må konsentrere seg for å se vak.
Tom Rosenbauer (som du blant annet kan lese om her) har skrevet en god bok om temaet; «Reading Trout Streams» («Å lese en ørretelv», Landbruksforlaget).
Boka er på ca 130 sider. Det sier seg derfor selv at en artikkel som dette ikke gir deg hele bildet. Skal du bli god til å lese elv må du tilbringe mye tid i nærheten av dem, men man kan lese seg til det mest fundamentale.
Jeg skal forsøke å gi deg en innføring.

Grov-lesing
Det første jeg gjør er «grov-lesing». Det går ut på å velge de rette delene av elva. Mange faktorer spiller inn, men jeg leter hovedsakelig etter strekk med stor variasjon, gjerne der elva deles opp av øyer, eller hurtige partier avløses av rolige – eller omvendt. Svinger er også bra.
Tiden på året kan også være avgjørende. Når gytetiden nærmer seg, vil det for eksempel være viktig å velge områder med mye gytebunn.
Bildene under er eksempler på potensielt gode elvestrekker.


Mattilgang
Ørreten har noen få primære behov som styrer valget av standplass. Når man leser elv må man vurdere hvor behovene best kan dekkes. Fiskens viktigste behov er mat. Den vil bruke minst mulig energi for å skaffe seg mest mulig mat. Næringsrike deler av elva der store mengder «energi» kommer strømmende er attraktive.
Områder der fisken kan stå i roligere vann å plukke denne næringen er optimale. Dette er ofte sømmer eller kanter, dvs. skiller mellom rask og rolig strøm. Det kan også tilfelle der lite felt ser annerledes ut enn omgivelsene, såkalte «puter».
På bildet over ser du et strekk der elva renner i forskjellige hastigheter. Her er det mange sømmer/kanter og overganger. Fisken står gjerne foran, bak eller skrått bak steiner og andre hindringer. Eller i fordypninger på bunn.
Dette er standplassene som ofte ikke er direkte synlige for oss, men som kan vise seg som vann med forskjellig hastighet på overflaten.

Skjulesteder
Et annet behov hos ørreten er å beskytte seg mot fiender. Områder med kort vei til dypere vann eller overhengende trær kan være trygt. Ørret liker seg også ofte langs bredden.
En amerikansk guide jeg kjenner godt fisker bare mot breddene når han floater i båt. Der det sjelden eller aldri er fiskere ser vi ofte at fisken står kloss inntil land. Så kloss på land som den «tailende», sneglespisende Kola-ørreten på bildet over står, har jeg sjelden sett.
På New Zealand er det normale å forsøke å «spotte» fisk når det ikke vaker. Man går langs bredden og ser etter fisk. Dette er nyttig for å lære seg å se plasser der fisken velger å stå. Det er forøvrig påfallende at de av og til står på bunn, mens de andre ganger «henger» høyere i vannet som på bildet under.

Nordiske utfordringer
På våre breddegrader er det sjelden vi kan spotte fisk, og vi er avhengig av å lese overflaten. Noen ganger er det lett merke seg antatte standplasser, andre ganger flyter elva så jevnt at den er vanskelig å lese.
I homogene strømmer står fisken ofte mesteparten av tiden i en grop eller bak steiner og spiser det som driver forbi. Under klekking eller ekstra sterk strøm vil den flytte seg til banen eller området med mest mat. Det er derfor vaking ikke alltid er en indikasjon på plassene fisken vanligvis står.
På bildene under vil du se mange av de stedene jeg har hatt supert fiske. Se nederst for bildeforklaringer.
Til sist:
Det står forbausende ofte fisk der du ikke hadde ventet deg det, og tilsvarende lite fisk der det ser optimalt ut. Verdensbildet er ikke alltid slik man tror.







#1:
Et sakteflytende elveparti hvor fisken nesten kan stå hvor som helst. Den holder seg riktignok ofte inn mot bredder med mindre bakevjer, i alle fall om det er dypt. To-tre meter ut for gressodden til høyre har jeg tatt en av de største ørretene jeg har fått på tørrflue i Norge.
#2:
Jeg har en forkjærlighet for brekk. Særlig er brekk ut fra vann eller større lombolaer (store, stilleflytende partier) gode fiskeplasser. Alt som flyter på vannet vil transporteres dit. Ofte er det også mange vårfluearter som trives der. Fisken kan stå uten å bruke mye krefter, hjulpet av hindringene som danner brekket, og plukke det som kommer med strømmen. Her kan fisken stå helt ned i v’en som forsvinner ut av bilde til venstre. Alle sømmer og kanter som forteller om steiner under vann er de hotteste plassene. Men det er mange standplasser vi ikke kan se. Husk at det kan stå fisk der det strømmer langt opp i vannet eller lombolaen.
#3:
Tydelig definerte store bakevjer som disse kan holde stor fisk. Av og til vil de cruise i bakevja for å rydde. Under klekkinger vil de ofte holde seg i bakevjelinja og beite i strømmen. Under store klekkinger vil de kanskje trekke lenger ut i strømmen.
#4:
Et spennende strømparti hvor vannet kommer fra flere kanter. Det er for oss ganske merkelig, men vi har aldri fått noen store fisk her.
#5:
Nok en flott kulp. Her har vi både innoset og brekket. Under noen forhold, f.eks ved døgnflueklekkinger, har vi fått mest fisk ved innoset og utover i kulpen. Ved vårflueklekkinger og spinnerfall mest fisk nærmere og på brekket.
#6:
Nok en flott kulp. Her har vi både innoset og brekket. Under noen forhold, f.eks ved døgnflueklekkinger, har vi fått mest fisk ved innoset og utover i kulpen. Ved vårflueklekkinger og spinnerfall mest fisk nærmere og på brekket.
#7:
Her er samme elvestrekk som helt øverst i saken, bare fra motsatt bredd. Med unntak av bakevja nærmest fiskeren og kanten som dannes mot strømmen, er det ikke lett å vite hvor fisken står. Den flytter nok også mye på seg.
Alle foto: Pål Krogvold