Hu! Det regner og det blæs.
For langt nord i fjellom,
djupt under hellom,
der leikar det.
(«Liti Kjersti og bergekongen», trad. middelalderballade)
***
Jeg skriver ikke dette for å unnskylde meg, eller for å få forståelse. Jeg vet selv at rettens kjennelse var feil, hvor lite sannsynlig det enn måtte virke. Og jeg bryr meg ikke lenger; ikke om folk, om mat, om søvn. Kroppen er nummen, bortglemt i en av sinnets bakevjer. Tankene mine kretser hvileløst om kun en eneste ting, et eneste sted. Stedet der det skjedde, alt dette jeg nå skal fortelle, noen sommerdager på begynnelsen av 2000-tallet.
Betongveggene som stenger meg inne blir trangere og trangere for hver blomsterknopp som springer i vårværet, hver dråpe smeltevann som skimrer i solen. Og jeg vet det vil komme mang en vårflom før jeg kan dra tilbake. Heldigvis. For egentlig vil jeg ikke, til tross for at jeg ikke klarer å tenke på annet. Kanskje vil jeg faktisk mye heller bli her, mellom hvitmalte, trygge vegger. Men hva jeg vil spiller ingen rolle, for tilbake skal jeg før eller siden.
Jeg skriver ikke dette for å...