Oppstrøms blir papirmagasin.
Tegn abonnement her
Hu! Det regner og det blæs.
For langt nord i fjellom,
djupt under hellom,
der leikar det.
(«Liti Kjersti og bergekongen», trad. middelalderballade)
***
Jeg skriver ikke dette for å unnskylde meg, eller for å få forståelse. Jeg vet selv at rettens kjennelse var feil, hvor lite sannsynlig det enn måtte virke. Og jeg bryr meg ikke lenger; ikke om folk, om mat, om søvn. Kroppen er nummen, bortglemt i en av sinnets bakevjer. Tankene mine kretser hvileløst om kun en eneste ting, et eneste sted. Stedet der det skjedde, alt dette jeg nå skal fortelle, noen sommerdager på begynnelsen av 2000-tallet.
Betongveggene som stenger meg inne blir trangere og trangere for hver blomsterknopp som springer i vårværet, hver dråpe smeltevann som skimrer i solen. Og jeg vet det vil komme mang en vårflom før jeg kan dra tilbake. Heldigvis. For egentlig vil jeg ikke, til tross for at jeg ikke klarer å tenke på annet. Kanskje vil jeg faktisk mye heller bli her, mellom hvitmalte, trygge vegger. Men hva jeg vil spiller ingen rolle, for tilbake skal jeg før eller siden.
Jeg skriver ikke dette for å hente sympati, men som en advarsel.
Del I
Det var april, og vi trålte norgeskartets nordlige egner etter passende reisemål for den forestående sesongen. Thomas og jeg hadde fisket på vidda flere år på rad, og i de siste årene hadde også Thomas sin samboer, Line, blitt med. Hun var nesten like ivrig som Thomas og meg, noe som sier sitt. Selv hadde jeg også omsider somlet meg til å finne fast følge, og i år skulle Rebekka, som hun het, være med. Hun tok fisket litt mer med ro enn oss andre, men likte seg godt på fjelltur.
De siste årene hadde vi stort sett holdt oss til de samme plassene. Det var spennende vann og elver, men stadig kom det til flere og flere folk i områdene vi tidligere hadde hatt for oss selv, og vi selv ville prøve noe nytt. Unna allfarvei. Vidda er jo pepra med vann og elver, men det er bare en brøkdel som opplever annet enn sporadiske besøk. Søringer holder seg nære flyplassene. Dessverre, tenkte vi den gang, og ristet på hodet. Nå i ettertid er jeg ikke så sikker.
Vannet vi skulle ende opp ved fant jeg faktisk ved slump en kveld, da jeg etter timer med leting hadde falt inn i en slags øltung og målløs scrolle-apati på google maps. Da var det at et underlig fjellvann fanget oppmerksomheten, og jeg ringte øyeblikkelig til Thomas. Mielahisvuohtajavri. Vannet hadde en på samme tid underlig og svært lovende topografi. Det var ekstremt langgrunt, selv i nettviseren kunne vi se bunn hundre meter ut. Men så, midt i vannet, raste det ned i avgrunnen. Det var et hull, nesten sirkulært, og omtrent femti meter på tvers. Glassklart vann, langgrunt, og en diger grop midt i. Thomas forklarte Rebekka om svære røyer og svermer av skjoldkreps. Vi hadde bestemt oss.
Jeg husker det var et svare styr å finne transport fra flyplassen. Vi ringte flere lokale helter, karer som vanligvis stiller opp med firehjulsdreven ATV og stoisk finnmarkhumør på selv de sleipeste fjellskrenter (så lenge man vifter med kontantsedlene, og makter å føre selvironisk passiar om søringer).
«Nei, dit kjører jeg ikke. Da rekker jeg jo ikke tilbake til middag», lød svaret litt usikkert, i ulike varianter.
Det tok ikke lang tid før jeg var gjennom lista. Tanken på å måtte vrake dette vannet til fordel for et mer sentralt vassdrag kjentes uutholdelig. Jeg bestemte meg for å forsøke en av kontaktene på nytt, og forklarte situasjonen.
Det ble stille i andre enden. «Hallo? Er du der?»
«Ja hei, nei jeg kjører altså ikke dit». Han hørtes litt brydd ut.
«Hvorfor ikke? Vi kan godt betale ekstra hvis det er langt altså.»
Igjen stillhet. «Ja. Nei. Dessverre.»
Nederlaget var et faktum. Jeg var i ferd med å avslutte anropet demonstrativt og furtent.
«Men jeg vet en som…ja. Som kanskje kan kjøre dere.»
«Okei, så bra!».
Jeg var så lettet at jeg nesten fikk knute på tunga, mens Finnmarkingen gav meg kontaktinformasjonen.
Da han var ferdig nølte han litt, før det lød: «Men ikke si det til noen, okey?»
«Hm?». Jeg hadde ikke fulgt helt med.
«Ikke si til noen at…nei glem det. Okey du. Ha det bra!»
Gorm, som den nye sjåføren het, svarte til min lettelse at joda, han kunne kjøre. «Flyplassen 21 juni kl. 10:30, den er grei vet du.» Han la på igjen før jeg rakk å si hvor vi skulle. Vi var litt bekymret for om denne karakteren kom til å innfri, men siden vi ikke hadde fått tilslag hos noen andre valgte vi å ta sjansen. «Så får vi heller ta turen et annet sted, om han ikke viser seg». På flyturen oppover forsøkte jeg å sove litt, men jeg var urolig og våknet flere ganger. Da jeg stod krokbøyd i påvente av å kunne forlate flyet fikk jeg en følelse av å ha drømt noe ubehagelig, men jeg klarte ikke da å erindre hva det hadde vært.
Sjåføren møtte opp i god tid, med navneskilt og det hele. Han virket relativt trivelig og oppstemt, og ytte god service hele veien til bilen. Men da jeg viste ham på kartet hvor vi ville bli sluppet av ble han ettertenksom.
«Javel ja. Dere vil inn dit. Hvor er det dere skal fiske, egentlig?»
«Litt rundt, eh. Noen vann oppå der.»
Jeg ville nødig at også denne transportøren skulle melde pass. Gorm nikket, så mistenksom ut.
«Noen vann ja, skjønner. Ja vann har vi nok av her i Finnmark!» Han lo før han fortsatte: «Men det er jo ikke så mange akkurat der oppe?»
«Njæææi det er nå noen.»
Jeg famlet. Så nære. Vær så snill.
Gorm nikket sakte. «Joda, noen er det. Men det er jo ikke alle av dem det er så godt fiske i.» Han ble stille. Thomas og Line myste fra Gorm til meg, og på hverandre. Jeg svelget, og sa ingen ting.
Så fortsatte han: «Jeg veit jo om ett vann der oppe. Mielahisvuohtajavri. Har du hørt om det?»
Gorm holdt blikket mitt. Joda, jeg måtte innrømme det. Finnmarkingen smilte lurt. «Jasså ja, søringene har tenkt seg til Mielahisvuohtajavri. Og det var kanskje ikke så lett å finne skyss da, tenker jeg?»
Jeg rista på hodet. «Nei, dem sa det var for langt, men så var det en som gav meg nummeret ditt da!»
Gorm nikket og så utover parkeringsplassen. «Dere vet, folk her oppe. De prater mye om søringer, og hvor tullete dere er. Men jeg skal si deg vi har en del søringer boende fast her også. Dem er kanskje født her, mora og faren deres med. Og kanskje enda lenger tilbake. Men søringer er dem, samma faen».
Jeg smilte, og latet som om jeg skjønte hva han mente.
Gorm trakk på skuldrene. «Javel, dere vil til Mielahsivouhtjavri, og Gorm skal kjøre dere, i alle fall så langt at dere kan gå. To dagers mars blir det vel, nærere kommer jeg ikke.»
Han begynte å dra i stroppene over hengeren, men snudde seg etter hvert mot meg og gliste: «Det er stor fisk der har jeg hørt. Veldig stor fisk!»
Han humret litt for seg selv. «Men jeg vil ha ekstra betalt.»
«Okey, ja men det er vel greit?». Jeg snudde meg mot de andre.
Line og Thomas nikket, men Rebekka så skeptisk ut. «Hvorfor skal du ha ekstra betalt for å kjøre dit?».
Gorm ble stille. «Neeeeei, det er nå bare sånn det er, skal man til Mielahsivouhtjavri så betaler man litt ekstra. Eller så kan dere jo bare bli her. Eller jeg kan kjøre dere et annet sted? Stabburs skal være fint nå, det er fisk der også!»
Jeg var heltent på tanken om dette vannet, og på det oppløftende budskapet: Det var stor fisk der! Når det ryktes blant finnmarkinger at det er stor fisk et sted, ja da kan du være ganske sikker på at fisken er stor, tenkte jeg.
Line og Thomas nikket igjen, «Er vel ikke så farlig å betale litt ekstra? Det er jo langt å kjøre.»
Gorm lo. «Langt ja, langt nord og ned.»
Rebekka så rart på finnmarkingen, men trakk på skuldrene. «Ja, det er vel greit.»
Jeg nikket ivrig. «Bare si hva du vil ha du, så tar vi ut penger på Essoen». Lettelsen for gjennom kroppen min, og den ekle følelsen fra flyet hadde nesten gitt seg.
Da vi stod utenfor bensinstasjonen med hver vår siste burger begynte jeg å forklare for Gorm hvorfor vi ville dra akkurat dit. At det så veldig riktig ut på kartet, «tenkte jeg det ikke, grunne fjellvann», «marflo vettu! Jadda!». Thomas og Line gliste med dressing fra øre til øre, og Rebekka begynte å mykne opp litt. Gorm lot seg derimot ikke rive med, han bare nikket og så fraværende mot fjerne bjørkekledte fjellskrenter. Da jeg endelig hadde dabbet av, startet han langsomt: «… Ja, det er stor fisk der. Mange sier det ikke finnes større røye på denne siden av grensa. Men folk drar ikke dit opp nålengre.»
Line svarte jovialt og søringaktig at det var enda bedre, «så får vi vannet for oss selv!»
Thomas lo, men Gorm bare nikket igjen, og fortsatte å se mot fjellene. «Dere vet i gamle dager, så dro man noen ganger dit opp. Til Mielahsivouhtjavri, folk i min slekt». Han skottet megetsigende bort på oss. Da vi omsider nikket, fortsatte han: «Når det var uår på vidda og trangt om maten, da kunne man alltid gå dit, og man fikk sikret familien med god fisk. Men man dro aldri i gode år, nei». Gorm ristet på hodet. «Aldri i gode år. Og man ble aldri natta over.»
Finnmarkingen så spørrende på oss. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, men nikket forståelsesfullt og ettertenksomt. Det virket som det riktigste å gjøre, selv om jeg egentlig bare var forvirra.
Til slutt reiste han seg. «Ja. Nok om det. Skal vi kjøre da?»
Jeg nikket og sa joda, vi kjører.
Gorm trakk på skuldrene. «Det skal bli, sjef.»
Stemningen var preget av fire spente søringer, og en taus finnmarking. Etter en lang biltur, og en enda lengre gåtur, beveget vi oss omsider inn i fjelldalen hvor vannet lå. Solen bredte seg ut over lyng og hei, og morgentåken trakk seg rolig unna og opp i fjellheimene rundt. Og der, over en skrent og ned i et søkk, der lå vannet. Det var unektelig vakkert, en klarhet som ikke kom frem på de digitale kartene. Turkisgrønt, nesten helt sirkulært, men med flere små bekker som rant ut. Vi slang fra oss sekkene, og speidet tilfreds utover det som foreløpig lovte å være et særdeles vellykket tilholdssted de neste syv dagene. Etter den første halvtimen ved bredden av vannet, med skråsikker spekulasjon og peking på klekkende innsekter, bestemte vi oss for å slå opp leiren først.
Da vi gikk tilbake til sekkene seig det en følelse av velvære over meg. Den velkjente følelsen av å ha kommet fram til vannet, med mange dagers fiske og naturopplevelser foran seg. God tid. Jeg stoppet opp, snudde meg for å se ut over dalen en gang til. Over en tue ved vannkanten kunne jeg så vidt gjenkjenne den bølgende, flimrende valsen til en gjeng tidlige myrdøgnfluespinnere. Blikket mitt drev rolig oppover fra bredden, gjennom den lille fjelldalen og utover den blanke flaten som speilet skyene og fjellene rundt. Som jeg stod slik fikk jeg en fornemmelse av å ha sett dette før, vannet og denne dalen. Minnet kom fra drømmen jeg hadde hatt på flyet. Roen og vellværen rant ut gjennom fjellstøvlene, og jeg stod igjen kald og skjelvende. Det rykket i meg, som når man er på grensen til å sovne. Et øyeblikk hadde det virket som om noe annet enn skyene og fjellet speilte seg i vannflaten, noe fremmed.
Del II
Opplevelsen ved vannet gav meg et støkk. Og selv om jeg avskrev det hele som resultatet av lite søvn og en overaktiv fantasi, klarte jeg ikke helt å riste en ubehagelige følelse av å ikke helt kunne se omgivelsene tydelig. Det var som om det var noe mere der jeg ikke la merke til.
Allikevel var stemningen smittende i det vi slo opp leir og rigget utstyret, og jeg skøyv uroen tilbake. Selv Rebekka gikk inn for fisket med en iver hun aldri før hadde fremvist, og det i seg selv var inspirerende. Ikke at hun ikke likte å fiske til vanlig, men den dagen kom det frem en ensporet, halvmanisk strek jeg ikke hadde sett tidligere.
Men, fisket ble ikke noen suksess. Underlig, sa vi, for lufta var tjukk av innsekter. Til tross for nederlaget forbauset Rebekka fortsatt med sin nyoppdagede iver, som nå hadde fått undertoner av frustrasjon. Hun begynte å mumle om at Gorm hadde lurt oss. Vi andre ristet på hodet. Det hang ikke sammen, alle forholdene lå til rette. Var vannet fiskelaust? Med litt mat og konjakk i magen konkluderte vi med at det var en ny dag i morgen, og det var jo fortsatt tidlig vår her oppe, til tross for det sommerlige været. Fisken hadde vel ikke helt kommet i gang enda etter vinteren stakkars. Kanskje var det snø her for bare noen dager siden? Vi ble enige om det, og la oss til å sove, fulle av angstpreget forventning til morgendagen.
Selv om jeg ikke egentlig kunne huske skikkelig hva jeg hadde drømt på flyet – foruten bildet av vannet og dalen – visste jeg at jeg nå drømte om det samme på nytt, bare klarere. Jeg var i dalen, men det var et uendelig mørke både over og under meg, kun brutt av tusener med små, lysende punkter. Og langt der borte bak lyset, i enden av mørket, der hvisket en stemme til meg. Jeg forstod ikke et ord, men likevel visste jeg hva den ville. Jeg måtte komme nærmere, opp i mørket. Eller ned? Jeg var lenge fristet til å adlyde, men noe holdt meg fra det, og jeg valgte igjen å snu meg bort. Slik jeg også visste jeg hadde gjort på flyet. Et isnende kaldt og bittert raseri veltet mot meg fra avgrunnen, og stemmen sank bort i stillheten.
Været hadde snudd i løpet av natta; Vinden blåste stiv kuling, og det var nærliggende å betvile om sola fantes der et sted bak skyene. Vi tok det stort sett med ro denne dagen, vinden gjorde det nesten umulig å kaste. Andre dagen, og ikke bare var vi uten fangst, vi hadde ikke sett noe heller. Rebekka var sikker på at Gorm hadde lurt oss. Ved kveldsmaten diskuterte vi muligheten for å prøve et annet vann.
«Men Gorm sa det ikke var så mye fisk i mange av vanna rundt her da», sa jeg. De andre nikket, og stirret tomt inn i bålet.
«Han sa også at det var masse stor fisk i dette vannet», påpekte Rebekka, og skulte på meg.
Vi konkluderte med å prøve en dag til, i morgen, og om det ikke skjedde noe så måtte vi flytte oss. Det var jo bare fem dager igjen til vi skulle gå nedover.
Den kvelden ble jeg liggende på liggeunderlaget mitt, stirrende opp i teltduken. Etter hvert som jeg lå der og bekymret meg over å ha valgt feil reisemål for årets tur, begynte jeg – til min forundring – å innse at jeg kunne se gjennom teltduken, og opp i en kullsvart og stjerneskimrende nattehimmel. Der kunne jeg se de uendelige lyspunktene jeg hadde sett før, det var naturligvis stjerner! Jeg kunne ikke huske å ha sett en så klar nattehimmel før. Et sted langt inne forsøkte jeg å minne meg selv på at dette ikke stemte, det skulle jo være midnattssol på denne tiden. Like fullt, der glimtet de mot meg, vinkende fra uendelige avstander og uminnelige tider, omringet av et endeløst mørke.
Så var det som om stjernehvelvet ble uklart, det bevegde seg der ute. Ringer. Ringer på vannet? Det vaket på himmelen, og ringene sendte taktfaste bølger ut i evigheten. Jeg skjønte da at jeg ikke bare lå på bakken og stirret opp, men jeg så også ned. For der ovenfor, eller under – jeg klarte ikke helt å bestemme meg – der lå vannet. Mielahsivouhtjavri. Samtidig som jeg lå på bakken og kikket opp på stjernene, kikket jeg ned i vannet, og så stjernene reflektere tilbake i vakringene på overflaten. Det gav meg en kilende men ikke helt ubehagelig følelse av vertigo.
Så kom stemmen igjen hviskende fra den mørke avgrunnen der oppe, i dypet av vannet. Jeg var nervøs, men samtidig nysgjerrig, og jeg fløyt nærmere vannflaten. Stjernene ble da tydeligere, uvirkelig forstørrede. Det var som om jeg kunne se konturene av stjernetåker, supernovaer, solflekker, langt der nede. Og stemmen ble klarere. Slik ble jeg hengende en stund, ansiktet mitt i vannfilmen, undrende blikk rettet mot evigheten. Da var det at en sterk og kvelende arm grep tak i meg, og dro meg rolig men bestemt ned i det kalde vannet.
Neste dag var jeg uthvilt for første gang på lenge, de andre også. Været var godt, og gjengen var igjen ved forbausende godt mot. Vi spøkte om gårsdagens tungsinn, og planla dagen som lå foran oss. Imens vi satt slik kunne vi også se den blikkstille vannoverflaten ganske godt.
«Men eh, hva er det jeg ser?»
Thomas reiste seg anspent, og skygget for sola med hånden. Alle frøys i det de holdt på med, og snudde seg etter blikket hans.
«Er det vak?»
Sannelig. Ikke bare ett, men tusen, spredt utover hele speilflaten så langt en kunne se. Vi fikk hastverk med å fullføre frokosten.
Denne gangen delte vi oss i to, Thomas og jeg gikk den ene veien langs vannet, Line og Rebekka den andre. Thomas lot meg få første kastet på en svær fisk som gikk rett ved land. «siden du fant spotten» sa han godmodig. Jeg nikket og listet meg inn i posisjon. Den var oppe igjen, en stor fisk. Thomas godtet seg et stykke bak meg. Jeg la ut et forsiktig kast, som skulle drive over fisken. Ventet. Og ventet. Ingenting. Til slutt hadde flua begynt å drive mot land igjen, og jeg måtte trekke den forsiktig inn.
Da var den der igjen. Et rullevak av de riktig perverse, jeg kunne se pupillen på fisken i det den tittet opp av vektløsheten, gapte, og slapp seg rolig ned igjen ved et halvhjertet kast med sporden. Lyden var som når du holder en passe tung stein akkurat i vannflaten, og slipper. Jeg kastet ut igjen. Denne gangen kom krusninger ved flua, og jeg trodde et øyeblikk den hadde tatt flua. Et øyeblikk for mye. Spent som en stålwire røsket jeg til, og fisken satt naturligvis ikke.
«Ai ai ai», lød det ertende fra Thomas bak meg. Jeg banna, og trakk forsiktig inn.
«Tror du jeg skremt’n eller?»
«Nja…kanskje litt. Vi får vente å se. Ellers så er det jo nok å ta av her ser det ut til.»
Jeg humret. «Bytter flue mens jeg venter, prøve en daddy!»
«Ikke dumt.»
Jeg satt og knotet med flua og knuten, da det lød fra Thomas igjen: «Der var’n!».
«Den var ikke lettskremt nei», svarte jeg muntert. Omsider fikk jeg kastet ut, og ventet. Det gikk noen lange sekunder, og så skulle den ha. Gloorph. Jeg klarte så vidt å legge bånd på nervene, ventet et sekund, og gjorde et rolig men bestemt tilslag. Snøret strammet seg i rekordfart, og stanga flekset. Thomas lo varmt, jeg lo hysterisk, og snella hylte. Da vi omsider fikk fisken i land veide den inn på 2.2 kg, «ikke dårlig førstefisk det», sa jeg til Thomas. Han var enig.
Og det ble ikke med det heller. Dagen fortsatte med skiftende skydekke, lite vind, og masse, masse feit ørret og røye. Verken jeg eller Thomas hadde opplevd liknende fiske noen gang. Vi snakket om at det var rart, for vanligvis når man får mye fisk, og store, så får man noen ganger litt nok. Man tar det mer med ro, setter seg i lyngen med en kaffe og godter seg litt, gjerne over en mindre heldig kompanjong. Nå vi ble vi derimot bare mer og mer hekta.
Da vi møtte jentene halvveis rundt vannet kunne de fortelle det samme. Stemningen hadde definitivt snudd. Til slutt klarte vi å rive oss vekk, for å lage middag ved teltet.
«Det ble bra allikevel dette her?», spurte jeg Rebekka.
«Jo virkelig altså, herregud det er jo helt sjukt.»
Rebekka ble stille en stund. «Uff, nei det er jo helt drøyt, hva ble den største?»
«Nja det var vel Line sin, 3,7. Også fikk Thomas en på 3,5.»
«Herregud.»
«Ja det kan du si!»
«For et rart sted altså, det er jo så langgrunt, vi kan vade flere hundre meter utover!»
«Ja, bare ikke gå for langt», svarte jeg, imens jeg tittet smilende mot fjerne fjellskrenter.
Rebekka lo igjen. «Hva mener du?»
«Nei det er jo et stort høl midt i van-…»
I det jeg sa det kom jeg igjen på hva jeg hadde drømt natta i forveien, og på flyet. Igjen begynte jeg å skjelve.
«Eh, et høl, midt i vannet. Det kommer ganske brått tror jeg, så greit å følge med.»
Rebekka ble stille. Etter en liten stund mumlet hun som for seg selv: ”Jeg hadde en skikkelig rar drøm i natt, det kom jeg på nå. Når du sa det der om vannet.”
Jeg så på Rebekka. Denne gangen var det hennes blikk som ledet meg ut over vannet, og som på den første dagen steig en isnende frykt opp og reiv meg i hjerterota. Jeg blunket, ristet på hodet. Det fremmede hadde vært der igjen. Jeg holdt pusten og tittet mot himmelen. Nei, den var fortsatt der, pastellblå og mild. Allikevel hadde det i en hundredel av et sekund virket som om vannet bare reflekterte et uendelige mørke, og milliarder av lokkende lys.
Del III
Hvorfor kom Rebekka på at hun hadde drømt da jeg nevnte hullet i midten av vannet? Hadde hun drømt det samme? Om fjerne galakser, mørke ringer på vannet, og stemmen fra tidens dyp? Dette kvernet bak i skallen min under middagen. Snart glemte jeg allikevel det hele, og vi fortsatte å fiske dag ut og dag inn. Thomas, jeg og Line var nærmest maniske, men innimellom fikk jeg inntrykk av at Rebekka hadde blitt litt urolig, ikke hang helt med på notene.
Det fortsatte slik i fire dager til, helt til hun en morgen minnet oss på vi måtte dra. Jeg husker det var som når man våkner fra en drøm hvor man har funnet penger. Line så på Thomas, og tilbake på Rebekka.
«M… men – .»
Thomas så ut som om noen hadde hivd en bøtte kaldt vann over ham.
«Vi må jo dra nå, hvis vi skal rekke tilbake til flyet!». Rebekka så på meg. «Vi får bare begynne å pakke.»
«Men eh… vi. Vi MÅ jo ikke.»
Thomas kom til seg selv igjen, og lyste plutselig opp: «Nei! vi kan jo bare bli værende litt lenger! Bare kjøpe ny billett? Jeg skal ikke på jobb før om flere uker jeg altså.»
Line nikket: «Ja det går fint det.»
Jeg så på Rebekka. Hun var tydelig irritert: «Nei men, altså. Har vi ikke fått nok for nå da? Vi to har jo billetter til Kreta neste uke og…». Hun så på meg, og sporet av.
Jeg husker at jeg hadde begynt å føle meg litt ullen i hodet. Så lenge jeg fisket gikk alt greit, men det meste annet ble bare surr. Jeg klarte ikke fokusere, konsentrere meg. Det føles revnende likegyldig om jeg skulle til Kreta neste uke, eller i morgen, eller om jeg skulle begynne på arbeid etter ferien. Jeg ville ikke dra. Kunne ikke.
«Jeg tror jeg blir litt jeg. Kan vi ikke det da?»
Rebekkas øyne ble store, munnen strammet seg. Thomas og Line hadde allerede begynt å gli unna.
«Men…». En tåre. «Ser du ikke hvor… hvor rart det her…».
Jeg kjente jeg ble irritert. «Jeg blir her. Hvis du skal være så kjip at du må dra hjem nå, når vi har… har altså, HELT syke forhold her, så. Ja.»
Rebekka møtte blikket mitt, og noe endret seg. Hun gråt ikke lenger, men rynket brynene, og virket varsom.
«Javel. Men jeg drar i hvert fall.». Hun slapp meg ikke av syne, men rygget unna.
Jeg så forvirret på henne en stund. «Rebekka?»
Ikke noe svar. Da snudde jeg og gikk etter de andre mot vannet. Rebekka dro, og vi ble. Nok en dag gikk, med enormt bra fiske. Og vi ble ikke lei. Jeg husker det var som om jeg var full hele tiden, bare uten å bli hverken trøtt eller snøvlete. Jeg glemte helt at Rebekka hadde vært der, at hun hadde dratt. Vi som var igjen begynte å gå for oss selv, vade ut på grunnene alene, innover mot midten av vannet. Jo lenger ut vi gikk, jo større ble fiskene. Vi tok ikke bilder, ropte ikke på hverandre, var helt oppslukt i vår egen jakt.
En tid senere merket jeg at jeg var veldig, veldig sliten. Jeg ropte til de andre at jeg gikk for å legge meg, men da jeg snudde meg for å gå var Line rett bak meg. Hvor lenge hadde hun vært der? Hvor lenge hadde jeg stått her?
«Hvor er Thomas?»
Line svarte ikke. Jeg trakk på skuldrene, og snublet mot teltet. Rebekka var ikke der. Hvorfor hadde hun dratt? Jeg kunne ikke lenger huske. Jeg krabbet inn i teltet, sovnet før jeg traff underlaget…
… Og stirret inn i den skimrende evigheten. Innover i tiden, uminnelige aldre som har fart forbi. Gigantiske stjerner eksploderer, det er som hjerteslag. Vannet speiler evigheten, samtidig speiler evigheten vannet. Kanskje var det begge deler? Eller en av delene. Det gikk i kryss for meg, men igjen reiste stemmen seg fra mørket, gav meg retning, rettet meg mot dypet. Til å begynne med hadde det bare vært som å høre en stemme båret av vinden, men nå trådte det frem en skapning der, en bevissthet. Et årvåkent sinn i en enorm sovende kropp, hvis hjerteslag dannet ringer i vannet. Der under vidda, hadde den ligget i uminnelige tider, helt siden jordens tidligste dager. Sovende, drømmende. Det var ikke jeg som drømte dette, det var den som drømte, jeg ble dratt med i dragsuget. Og alt jeg ville ha skulle jeg få, bare jeg hengav meg helt. Jeg adlød, igjen.
Noe senere våknet jeg. En sterk følelse av velvære fylte meg fra topp til bunn, men også forvirring. Alle forsøk på rasjonelle resonnementer endte i ufullstendige, frynsete og forvridde misfostre, som når man er på grensen mellom våkenhet og søvn, og tankene vandrer fritt ved bevissthetens slør. Det eneste jeg maktet var å fokusere på svære røyer, enorme, feite fisk, og hvordan jeg skulle fange de.
Jeg stavret ut av teltet, og møtte Line ved bålsirkelen. Noe med blikket hennes fikk et stikk av frykt til å trenge gjennom tåken. Hun var tynnere enn før, innsunkne kinn.
«Hei. Står du her?» stotret jeg til slutt frem. Line nikket.
«Har du sett noe mer til Thomas?». Hun ristet på hodet.
«Han må vel ha…han har vel fisket seint i går. Og dratt ned før oss i dag. For å fiske?»
Line samlet blikket. «…I går?»
Usikkerhet. Når så jeg Thomas sist? Var det i går? Jeg svarte ikke.
Hun så mot vannet en stund. Hele kroppen hennes skalv. «Kanskje han…kanskje han har gått…gått inn dit?»
Blikket mitt gled ufravikelig mot sentrum av vannet. Vinden lå død; en trykkende stillhet fylte den lille fjelldalen. Vannet var så blankt og uforstyrret at jeg så vidt kunne skimte den mørke sirkelen.
«Hva… hva mener du?»
Line ristet spastisk på hodet, knep øynene sammen.
Det ble stille. Hun kjempet, akkurat som meg. Alt vi ville var å hive oss ut i vannet, vade ut, langt ut. Så nærme som mulig. Kaste så langt som mulig, knytte oss til det store mørket der ute.
«Jeg… jeg har drømt», mumlet Line, og skottet bort på meg.
Det gikk et søkk i brystet mitt. «Jeg også.»
«Hva har du…»
«Nei ikke… Bare… Drømt om vannet.»
Hun ble stille litt, før hun fortsatte: «Jeg også. Men det…»
Vi så på hverandre. Jeg tror da at vi begge skjønte hva den andre ville si, hva den andre hadde sett. Men vi skjønte også at vi ikke klarte det.
Til slutt brøyt jeg stillheten: «Det er vel ikke så rart da, vi er jo bare ved dette vannet.»
«Ja.»
Sjansen hadde passert, og vi falt igjen tilbake i tåkeheimen. Til slutt foreslo jeg at vi skulle fiske. Hun nikket ivrig, vi skrønte og lo litt anstrengt før vi gikk hver for oss.
Det neste jeg husker er at oppmerksomheten min ble fanget av en diger lyd. Et vak, 15 meter unna, og helt enormt. Igjen. Jeg krøyp automatisk sammen. Kastet forsiktig. Perfekt. Ventet. Det drøyde. Fokuset glapp litt, og jeg kikket meg raskt rundt. Når hadde jeg vadet så langt ut? Et par meter foran meg gikk det en linje der det begynte å bli mørkere. Jeg hadde kastet ut over det sorte. Var det en lyd bak meg? Jeg snudde meg halvveis, så ingen ting. Da jeg snudde tilbake igjen pulserte forsiktige ringer ut fra enden av fortommen. Fisken hadde tatt flua? Jeg rykket til, og det strammet… Men slapp.
«Faen!»
Ekkoet gjallet gjennom dalen.
Jeg ble stående å stirre med lutet rygg ut over den sorte flekken foran meg. Kanskje hvis jeg gikk litt lenger…? Jeg skulle til å ta et skritt frem, men skvatt til da jeg kjente noe tungt dytte mot baksiden av låret mitt. Tiden sakket ned til et kvalmende tempo i det jeg så ned, og tittet rett inn i et par døde øyne. Beina mine sviktet meg nesten, hjertet tordnet i ørene. Det kalde blikket til min næreste venn, Thomas, stirret forbi meg og opp i evigheten.
Da kom lyden igjen bak meg. Jeg kjente den igjen nå, for egentlig hadde jeg hørt den utallige ganger før. Det var den umiskjennelige lyden av en fisker som forsøker å vade uhørt og usett mot en vakende fisk, i en stille fjelldal, over en bunn av rullestein, sand og gjørme. Rolige, forsiktige bølger fikk den døde kroppen til å gni seg tungt mot beina mine. Solen hadde gått bak en sky. Mange skyer, et tungt, blygrått lag av fukt og tåke. Det regnet, og blåste kraftig. Ikke et insekt. Hadde det noen gang vært sol? Jeg var iskald og klissvåt, likstanken var uutholdelig. Jeg reiste blikket etter lyden, og så jeg rett inn i Lines øyne. De bølget mot meg, svarte som bunnløst myrvann, som endeløse avgrunner i kosmos.
Epilog:
Det har tatt meg mange år å erindre alt dette, og det er fortsatt mye jeg ikke husker, spesielt fra den siste tiden. Lines sorte øyne er det som står klarest for meg, før jeg våkner på sykehuset. Politiet fant Thomas sin kropp i vannet, men aldri Line. Rebekka kom til rettsaken, hun forklarte at vi andre hadde oppført oss rart, og at hun hadde dratt da hun begynte å bli redd.
Jeg skriver ikke dette for å bevise min uskyld. Jeg skriver dette som en advarsel. Gorm, den jævelen, visste noe om hva som skjulte seg i det vannet. Der, langt nord og ned, i en avgrunn i et fjellvann. Der bor en ondskap eldre enn ørreten og røya, eldre enn fjellet. En ondskap som sover, og venter. Drømmer. Den kaller på meg. De harde veggene i cella blir trangere for hver dag som går. Hver stjerne som blinker på himmelen en høstnatt på vidda, hver døgnflue som stuper i døden en sen kveld i august. Og jeg vet at en dag slipper jeg ut. En dag skal jeg tilbake dit, og forenes med evigheten.