Som ivrig rypejeger er høsten hellig og i utgangspunktet forbeholdt fjellet. De fiskene som ikke er kroket frem til 10 september, har egentlig vunnet noen måneder til på diett. Problemet er bare at de fortsatt er aktive...
Ørretfisket er som tyven du ikke tør jage. Den tvinger seg inn alle de rommene du har, og tar for seg av hele ditt hus. Selv om kalenderen og hundene er tydelig på hva årstiden skal dreie seg om er det fortsatt umulig å ikke stoppe bilen når ørreten vaker i elva.
Dette fikk jeg virkelig kjenne på kroppen første uka i rypejakta. Bilen var pakket og hundene var klare. Av gammel rutine kjørte jeg en omvei for å få noen ekstra hundre meter med «elve-sjå». Sammen med jaktutstyr og våpen hadde det (selvsagt) rotet seg inn ei fluestang og et par vadere. Ingen håv, men overkompensasjon i form av de raskeste brillene nord for polarsirkelen.
Følelsen av å kjøre fisk når man egentlig er i modus for noe helt annet krasjet litt for meg. Gleden var absolutt til stede, men resten av utførelsen utspilte seg til en parodi. Heldigvis for omverdenen ble dette fanget på film...
Fisken ble ikke veid, men målte 64 cm.