Fluefiske er ikke nok. Det er moro, men til syvende og sist har det ingen tyngde. Så kommer våren.
Når vinteren kommer, blir jeg ofte overveldet av et slags vemod. Sesongen har aldri levd opp til forventningene, og når jeg blar gjennom bilder av fiskene jeg fått, forteller de meg ingenting. Selv ikke de største. Er dette alt? Noen mobilbilder av ørreter over snittet? En mørk desemberkveld kan det bli så ille at et redselsfullt spørsmål melder seg, et spørsmål jeg prøver å glemme før jeg rekker å svare på det. Er fluefiske egentlig meningsløst?
I begynnelsen av januar, når jula er over, har jeg slått meg til ro med en sannhet. Fluefiske er ikke nok. Det er moro, men til syvende og sist har det ingen tyngde. Ikke egentlig. Ikke sammenliknet med familie, gode bøker eller vennskap.
Vår
Vemodet slipper i mars engang, gjerne på en av de første sjøørretturene til kysten, når sel jager småfisk i vann som ser ut som kvikksølv, rett før sola står opp. Jeg er alene og tenker på...