Erfaring fra over 1600 dager med jakt på de største, oppsummert med rundt 1600 ord. Her er noe av lærdommen jeg sitter igjen med.
Denne artikkelen skal ikke nødvendigvis omhandle gigantisk ørret, bare relativt stor ørret. Med det mener jeg de største ørretene akkurat der du fisker. Det har seg nemlig slik at de største ørretene i et gitt område viser adferdsmessige likhetstrekk. Enten det er i bekken der du vokste opp, eller favorittelva i Finnmark. For å forenkle litt: Fisken gjør ikke noen nevneverdig forskjell på om den er sju hekto eller tre kilo, så lenge den er sjefen i sitt miljø.
Jeg vil understreke at denne artikkelen er preget av mer eller mindre kvalifisert synsing, basert på egne erfaringer og observasjoner.
Ikke smartere
De største fiskene er hverken sære eller smarte. De har bare mer livserfaring. De har også en tyngre kropp å flytte på, og er i de fleste tilfeller mindre utsatt for predasjon enn småfisk. Angående sistnevnte, vil enkel logikk lede oss til å tro at stor ørret burde være tøffere og mindre sky enn sine mindre artsfrender. Dette vet vi at ikke stemmer. En sannsynlig forklaring er at vaktsomhet er en viktig nedarvet egenskap, en forutsetning for å leve lenge nok til å vokse seg maksimalt stor.
«Det er en grunn til at den har blitt så stor», sier man jo ofte.
(artikkelen fortsetter)