Velkommen til ukas temperaturmåling av (fluefiske)miljøet. Det være seg nyheter, nye filmer, sladder, utstyrsnytt eller bare tilfeldige greier. På brekket finner man så mangt.
På brekket #13 inneholder nye vadebukser, frossen laks, byttefisk-fluebinder-tungvektere og bunntråling. Dessuten: Mark Lanegan og selveste Norman MacLean.
Vadebukser skal ha blitt «WAY more interesting»
På onsdag lanserte en gjeng med fartstid fra etablerte brands et splitter nytt vadebukse-merke. Det nye selskapet har fått det noe (på norsk) underlig klingende “Skwala” og har hovedkvarter i Bozeman, Montana.
«The team has roots in best-in-class brands like Sitka, Yeti, Simms, Patagonia, and Orvis», sier Skwalas grunnlegger og CEO, Kevin Sloan, til Angling Trade Media. «This accumulative experience has created what we think is an amazing product line at launch that will definitely resonate with anglers who are looking for the best gear in the world.»
Skwala vil ha noen få utsalgssteder i USA, men selger primært direkte til kunder over nettet.
«The wader and performance fishing apparel sector of the fly-fishing market just got WAY more interesting», skriver Angling Trade Media i et nyhetsbrev. Oppstrøms-redaksjonen er kanskje ikke like entusiastiske, men er såpass nysgjerrige at vi kommer til å følge med på Skwalas nettsider der den første kolleksjonen snart vil være tilgjengelig.
Byttefisk-fluebinder-tungvektere til Vak
Tirsdag 8. mars blir det fluebinderworkshop med Niklaus Bauer og Daniel Bergman på Vak i Nydalen. Bergman og Bauer er i følge vak «Europas toneangivende fluebindere på byttefiskmønstre» (smalere blir det ikke) og kjent fra Kanalgratis og Perch Pro og Fly versus Jerk.
Duoen er kjent for nye og ukjente byttefiskmønstre og en utvidelse av hva vi fluefiskere fisker etter. Vak lover «omfattende materialkunnskap, kreative teknikker og svært godt håndverk».
Bauer skal binde gjeddefluer og Bergmann skal binde baitfishmønstre til abbor og ørret i sjø, elv og vann, og Vak serverer kaffe og pølser.
Workshopen er allerede fulltegnet, men det går jo an å slå på når det nærmer seg og høre om frafall. Om du ikke får plass, kan finne fram horete bindematerialer og trøste deg med en gjeddefluebinde-session fra Bauer på YouTube.
Laksen fryser fremdeles fast i Skjoma
Skjoma i Narvik kommune var engang en av Norges beste lakseelver, men i 1973 fikk Skjomen kraftverk konsesjon uten et eneste krav til minstevannføring. Kraftverket ble bygd ut flere ganger fram til 80-tallet, og resultatet var at laksestammen svant hen. I 1997 ble alt fiske stanset.
I en ny rapport slår NINA fast det åpenbare: At fisken i elva trenger vann. «Det må være mer vann om sommeren for at fisken skal vokse opp. Og mer vann om vinteren for å forbedre gytegropene», sier seniorforsker ved NINA, Karl Øystein Gjelland, til NRK. «I tillegg må det være mer vann på vinteren rundt januar og februar, for at gytegropene og fisken ikke fryser til is.»
Det imidlertid ikke første gang folk roper varsku om situasjonen i Skjoma. Utredningen «Til laks åt alle kan ingen gjera?», som var forløperen til opprettelsen av nasjonale laksefjorder og vassdrag, pekte allerede i 1999 på vannføringen, i tillegg til ulovlig fiske i sjøen og en rekke andre utfordringer Skjoma-laksen stod overfor. Lite har skjedd siden dengang. Så sent som i fjor frøs fremdeles laks i hjel som følge av den lave vannstanden.
Nå er konsesjonen til Skjomen kraftverk under revisjon, som en del av vilkårsrevisjonene til NVE, men direktoratet kan ennå ikke si når revisjonen blir oversendt Olje- og energidepartementet og til slutt Kongen i Statsråd.
Farten er komisk. Allerede for to år siden skrev NRK om lokale som hadde ventet i 50 år på å få laksen tilbake. Det er på tide nå. Den andre delen av FN klimapanels sjette hovedrapport som ble sluppet på mandag vektelgger nettopp sammenhengen mellom klima, økosystemer og biologisk mangfold. At en rødlistet art skal fryse fast i elver i et av verdens rikeste land fordi et kraftverk vil holde på vannet, er uverdig.
Farens bortgang ble starten på et nytt fluefiske-brand
At det var farens fluefiskebesettelse som skulle forme den videre tilværelsen til Jeff Davis, var ikke det han hadde forestilt seg den dagen faren døde. Men det var nettopp denne lidenskapen som var starten for Jeffs fluefiskebedrift.
Etter å ha arvet og gått gjennom farens enorme samling av både fluer og fiskeutstyr, trigget det noe i Davis, som han bare måtte dele dette med verden på et vis.
Denne filmen forteller den historien, og starten på det som har blitt et boutique-aktig mini-brand med base i Maine. At merket har fått samme navn, er kanskje ikke så rart.
Forbud mot bunntråling motarbeides av…bunntrålere
32 prosent av Europas fisk fanges ikke på flue, men ved at store fiskefartøy harver over sjøbunnen med bunntråler. I prosessen tar de med seg 41 prosent av bløtdyr i tillegg til kaldtvannskoraller og tareskog. Praksisen er økologisk hærverk og er allerede forbudt på dyp større enn 800 meter.
Nå har imidlertid Europakommisjonen varslet ytterligere og ganske selvfølgelige tiltak for å begrense praksisen. Et av de ventede tiltakene er for eksempel at bunntråling forbys i verneområder (!).
Det er imidlertid ikke selvslagt for bunntrålerne. Nylig tok fiskere fra 14 EU-land initiativet til en organisasjon med det ufrivillig komiske navnet «the European Bottom Fishing Alliance» (EBFA). Alliansen varsler nå kamp mot Europakommisjonens tiltak.
Et av argumentene deres er ifølge The Guardian at tiltakene vil gjøre sjømat dyrere.
«It would not be fair if fish became a luxury product. Seafood is a culture and identity issue in Spain», sier EBFAs spanske leder til avisa.
Forskere er uenige. «While trawling restrictions could raise prices for a period, ecosystems would recover quite quickly if we stopped trawling, and that would mean there would be more fish to catch with more sustainable practices», sier Joachim Claudet ved National Centre for Scientific Research i Frankrike.
Her er en video fra Oceana som viser galskapen.
På øret:
Den 22. februar gikk Mark Lanegan bort. Vår herre hadde ikke lenger nok kull til å holde dampmotoren gående. Toget fra Seattle stoppet et sted ute på den irske sørvestkysten, nærmere bestemt forblåste Killarney i County Kerry.
Etter over ti år i nordvestrockens bakevje hadde Screaming Trees nesten gitt opp i 1997. Seattle-bølgen hadde skylt innover den vestlige verden uten at brødrene Connor og vokalisten Lanegan hadde blitt med helt til land. På platen «Dust» puster produsenten George Drakoulias og en reservebenk bestående av bla Mike McCready og Heartbreakers kjernekaren Benmont Tench glød i det som mange trodde var et døende bål.
Gary Lee Connors pop-psykedelia fargelegger Lanegans sterke kulltegninger. Et lerret der Black Sabbath blekes med tre strøk Floyd og Beatles.
Oasis turnerte sammen med Screaming Trees dette året da Liam Gallagher fant det for godt å bjeffe «Who are the fuckin’ barking branches?», opp i trynet på Lanegan. Dette er en av flere kostelige episoder i selvbiografien “Sing Backwards And Weep”, som likevel bærer preg av Lanegans whiskeybrune tårer.
Mark Lanegans musikk er intens, som et stille skrik, men i tristessen er det nerve og humor. Alle tårenes etterlatte inntrykk er som små perler av rav vi kan plukke frem som eksempler på noe ekte.
– Rune Sandbu
På nattbordet:
Våren 1938 ble journalisten Paul MacLean funnet død i en bakgate i Southside Chicago. Den butte enden på en geværkolbe hadde etterlatt han forslått og sammenkrøket, ikke ulikt skjebnen til forbudstidens gangstere.
Samlingen A River Runs Through It And Other Stories består av tre selvbiografiske noveller ført i pennen av Norm MacLean. Boken henter sin tittel fra den mest kjente novellen, som er grunnlaget for filmen alle fluefiskere kjenner.
Kampen mellom brødre er et velkjent motiv, men ulikt bibelens Kain prøver Norm å forstå sin yngre bror. Det er likevel fånyttes å hjelpe Paul. Som strykene i den ville Blackfoot River kan hans selvdestruktive ferd ikke stoppes. Historien sees gjennomet prisme av drikking, slåssing og fluefiske i Montanas krystallklare elver – dette gir karakterene et helt eget fargespekter.
I “Logging and Pimping and ‘Your pal, Jim’” befinner vi oss også langs bredden av Blackfoot River. Denne gangen følger vi imidlertid MacLean på sommerjobb som tømmerhogger. Jim Grearson, den beste tømmerhoggeren i arbeidslaget, forteller Norm at hele poenget med denne jobben er å tjene nok til at du kan få deg et Carnegie Public Library Card, en prostituert fra sørstatene og nok penger til å drikke og lese deg gjennom lavsesongen.
Temaene er kanskje preget av 20-tallets machoidealer, men rett under vannskorpa lodder MacLean dypt og humant om den menneskelige eksistens.
– Rune Sandbu
