NJFF ønsker ulv i norsk natur, men går i fakkeltog for å skyte flere. Organisasjonen står i spagaten mellom to natursyn på kollisjonskurs.
Da Borgarting lagmannsrett for to uker siden ga staten rett til å felle 25 ulver innenfor ulvesonen, var lederen for Norges Jeger og Fiskerforbund (NJFF), Knut Arne Gjems, i godt lune. Ulvene det var snakk om, hadde riktignok ikke tatt husdyr. Ei heller utgjorde de noen annen trussel, men allikevel feiret Gjems og NJFF. De viste til et stortingsvedtak som overser lovfestede krav om genetisk integritet hos ulv, og benyttet anledningen til å be om en utvidelse av jakttidene, stikk i strid med rovviltforskriften.
Det er ikke første gang Gjems engasjerer seg mot ulv. Da regjeringen for noen år siden sparte to ulveflokker rovviltnemdene gikk inn for å felle, valgte Gjems og NJFF å lede an i det som ble omtalt som et «rovdyrpolitisk fakkeltog». «Grensen er nådd!» sa Gjems den gang og marsjerte ned Karl Johan med fakkel og ti tusen nordmenn. Det fordi fjorten ekstra ulv fikk leve.
Engasjementet kan virke merkelig, all den tid NJFF er krystallklare på at de vil ha ulv i norsk natur. Tvisynet føyer seg imidlertid inn i en lang rekke saker der organisasjonen inntar snodige mellomposisjoner.
Balansekunstnerne
I 2016, da artsdatabanken la til lirypa på rødlista, var for eksempel NJFF raskt på banen for å si at rødlisting var bra, men at det ikke burde innebære fredning. De lave populasjonstallene skyldtes ikke nødvendigvis jakt, men kunne ha sammenheng med klimaendringer, sa NJFF. Og hoppet bukk over forskning som viser at kombinasjonen av de to heller ikke er så bra.
Da fiskeridirektoratet i 2018 foreslo å forby alt fritidsfiske i sjøen i perioden fra januar til mai fordi kysttorsken forsvinner, raste NJFF mot fiskeforbudet. De var enige i at torsken burde fredes, men mente at fiskeridirektoratet burde ha tillit til at fiskere ikke tok opp torsk. Direktoratets forslag manglet tilstrekkelig faglig belegg, mente NJFF, og manglet selv belegg for det motsatte.
I 2009, fire år etter at Norge innførte et totalforbud mot blyhagl, vedtok NJFF å jobbe for å oppheve forbudet. Selv om organisasjonen bedyrer at de både er ansvarlige og miljøbevisste. Og selv om det er en kjensgjerning at bly fra ammunisjon utgjør en betydelig kilde til blyeksponering både hos mennesker og viltlevende dyr.
«Ressurser»
Med en god porsjon velvilje kunne man kanskje tillegge NJFF et ønske om å nyansere naturdebatten. At de inntar nyanserte mellomposisjoner. I realiteten er utspillene spagat-aktige forsøk på å favne to natursyn på kollisjonskurs.
Jakt og fiske i Norge har begge tradisjonelt hentet legitimitet som matauk. Dette speiles i NJFFs arbeidsprogram der fisk og vilt omtales som «ressurser». NJFFs oppgave er å sikre en bærekraftig høsting av disse ressursene. Organisasjonen er riktignok opptatt av å ivareta natur, men først og fremst den naturen som produserer høstbare bestander av fisk og vilt.
Det som kommer til uttrykk i arbeidsprogrammet, er et rent instrumentelt natursyn. Naturen skal utelukkende forvaltes til det beste for menneskene som bruker den. Dermed er det kanskje naturlig at organisasjonen har en leder som mener lange tradisjoner for elgjakt med løs hund er viktigere enn det økosystemet elgen er en del av.
Naturen som blir borte
Vi lever imidlertid i en ny verden. Én der bare fire prosent av planetens pattedyr er ville. Én million arter står allerede i fare for å dø ut. Ledende biologer tror halvparten av jordas arter kan være borte ved århundreskiftet. Beregninger fra WWF tyder på verdens populasjoner av virveldyr kan være reduserte med mer enn 60 prosent siden 1970.
Norge er ikke forskånet. Nesten en fjerdedel av norske dyre- og plantearter er på rødlista. Ulven er én av dem. De store rovdyrene våre er det så få igjen av at du til enhver tid kan gå inn på internett og lese nøyaktig både hvor de er, og hvor mange de er. Mangelen på rovdyr har ikke bare gitt elgpopulasjoner med skjeve kjønnsforhold og en stor overvekt av eldre kyr. Den har gjort tettheten av hjortedyr i Sør-Skandinavia 25 ganger så høy som i urskogsområder i Sibir. Rådyr i norske hager er ikke lenger et uttrykk for natur, men kultur.
Kysten er tom for torsk fra svenskegrensa til Lindesnes. Skagerak også. Polartorsken er nesten borte og leppefisker finnes snart bare i laksemerder. Tre av de fem fugleartene som opptrer i «Alle fugler små de er» har så reduserte bestander at de klassifiseres som utrydningstruede. 16 av Norges 28 sjøfuglarter er nær truet eller truet, og larmen fra fuglefjell er i ferd med å stilne.
En ny generasjon jegere og fiskere
I takt med at naturen forsvinner, oppsøker stadig flere unge jakt og fiske for å komme i kontakt restene av den. Og i motsetning til Gjems, er de er opptatt av naturens ve og vel, like mye som menneskets ve og vel i naturen.
Det vet Gjems og NJFF. Så selv om organisasjonen inntar tydelige standpunkter der naturinteresser ikke står i konflikt med jegerinteresser (som eksempelvis vannkraft, fiskeoppdrett og vindkraft), blir de ulne når interessene spriker (som eksempelvis rovdyrspørsmålet, blyhagl og fredning av rypa). De prøver å ivareta gamle medlemmer som vokste opp i en verden der man kunne jakte og fiske etter eget forgodtbefinnende, og samtidig blidgjøre en yngre medlemsmasse som blir stadig mer opptatt av naturvern.
Resultatet blir komisk: Ulv er bra, men nå er det fjorten for mange. Rødlisting er fint, men ikke fredning. Fredning er lurt, men ikke fiskeforbud. Forurensing er dumt, men blyhagl må da være greit?
Villmark er mangfold
Det spørs hvor bærekraftig strategien er. For naturen er ikke bare et sted. Like mye som geografi, er villmark et sted der et mangfold av levende og ikke-levende ting utfolder seg i tråd med sin egen logikk. «Et økosystem er velfungerende når alle medlemmene er til stede. Å snakke om villmark er å snakke om noe komplett», skriver den amerikanske dikteren og filosofen Gary Snyder. Villmark er mangfold. Og når menneskeheten driver en mer eller mindre bevisst krigføring mot dette mangfoldet, blir en organisasjon som har sitt virke i villmarka, på et tidspunkt nødt til å velge side. Spørsmålet Knut Arne Gjems nå bør stille seg, er hvor lenge jegere og fiskere har bruk for et forbund som sammen med oppdrettsnæringen, hytteutbyggere og Statkraft jobber for å domestisere Norge.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet.
