Når verden er tom for ville dyr, vil vi fremdeles drømme om dem?
I 1627 døde en ku i Jaktorów-skogen i Polen, 55 kilometer sørvest for Warszawa. Hun var rødbrun, hadde en skulderhøyde på rundt halvannen meter og lange, kraftige framoverrettede horn. Jurene hennes var derimot små, nesten ubetydelige, og hun ville antakeligvis sett underlig feildimensjonert ut for deg og meg. Kjent og ukjent på en gang.
Hun fikk aldri noe navn, og antakeligvis var det få andre enn adelsmennene som jaktet i Jaktorów-skogen som visste hvor viktig hun var. For selv om hun døde under fullstendig udramatiske omstendigheter, kunne dødsfallet neppe ha vært mer dramatisk. Kua i Jaktorów-skogen var det aller siste eksemplaret av Bod primigenus, en vill klovdyrart i oksefamilien og opphavet til det tamme storfeet i norske fjøs og Freia-reklamer. Hun var verdens aller siste villku, eller urokse.
Engang levde uroksen i tempererte strøk over hele Eurasia og i Nord-Afrika, men allerede på 1300-tallet var leveområdet redusert til Polen, Litauen, Moldavia, Transilvania og Øst-Preussen. De aller siste bestandene ble antakeligvis tatt av dage av adelige jegere, men arten hadde trolig vært i nedgang i århundrer som følge av landbruk og sykdommer fra domestiserte tamkyr.
For oss som følger med på laksen, høres forløpet ubehagelig kjent ut. Populasjoner som svinner hen. Arealtap. Sykdommer fra domestiserte dyr.
Den vevde hengekøya
En gjengangshistorie innenfor naturvernet er at vi er avhengige av naturen. «Vi mennesker hviler i ei vevd hengekøye hvor artene og deres levesteder er en del av veven og i sum utgjør hengekøya», sier Anne Sverdrup Thygeson. «Hele vår sivilisasjon holdes oppe av godene naturen gir oss».
Men er det riktig? Sivilisasjonen trultet videre da kua i Jaktorów-skogen segnet om. Det gjorde den også da vi utryddet geirfuglene, pungulvene, javatigrene, blåbukkene, karolinaparakittene, moafuglene og drontene. For ikke å snakke om populasjoner. Havene som engang var fulle av hval og stor fisk, begynner å bli tomme, fuglefjell stilner og frontruter er ikke lenger tilsmurte av insekter.
Har noen av dette vært til nevneverdig bry for sivilisasjonen? Vi lever lenger og bedre liv enn noensinne. Antall mennesker i ekstrem fattigdom stuper, og sult forekommer bare der det er krig. La oss være ærlige: Villaksen har sikkert en verdi for mennesket, men hvor mye penger er den egentlig verdt sammenliknet med oppdrettslaksen? Hvem vil virkelig savne den, bortsett fra oss fiskere, noen grunneiere og en håndfull biologer?
Kanskje vi kan utradere de fleste ville dyr uten at sivilisasjonen påvirkes nevneverdig. Kan hende tamme kyr, tamt fjærkre og tam fisk er nok. Kanskje kan vi leve lenger og brødfø flere i en verden der vill natur ikke lenger finnes. Kan hende vi overlever nettopp ved å utradere den. Ved å fylle havene med vindmøller og oppdrettsmerder, temme elvene og hugge skogene for å dyrke mat.
I en slik verden er jeg overbevist om at vi likevel vil drømme om det som har gått tapt, om noe stort utenfor oss selv. Om skoger der underlige og farlige klovdyr fremdeles beitet, om elver som fyltes av laks hver eneste vår, på vei hjem fra reiser vi aldri fullt ut forstod.
Kjemp for villaksen!
Grundig journalistikk om villaksen er viktigere enn noen sinne. Vil du støtte arbeidet vårt, kan du tegne abonnement her.
