En utryddelse i sanntid

Svein Røbergshagen med en av få gjenværende Reisalakser. // Foto: Joakim Andreassen

Den atlantiske villaksen forsvinner, og hverken politikere eller presse ser ut til å bry seg nevneverdig. Oppstrøms har bestemt seg for å vie alle tilgjengelige krefter til å løfte villaksen opp og fram.

I september havner sannsynligvis den atlantiske laksen på den norske rødlista – oversikten over arter og naturtyper som står i fare for å forsvinne fra Norge. Fordi det foreløpig er snakk om den nasjonale rødlista, og fordi laksen bare havner i kategorien «nært truet», kan det være lett å la seg forlede til å tro at rødlistingen er ubetydelig. Det motsatte er tilfellet.

Norge huser mer enn en tredjedel av verdens gjenværende ville atlantiske laksebestander, og er sammen med Canada villaksens viktigste nasjon. Forsvinner den herfra, ser det mørkt ut. Globalt er atlantiske villaksbestander reduserte med mer enn 80 prosent bare de siste 30 årene. Arten er allerede utryddet i 11 land og bare 14 prosent av verdens lakseelver anses som livskraftige. Mye tyder på at vi er vitne til en artsutryddelse i sanntid, og at det som skjer i norske elver, bør ses i en global målestokk. 

En undergang henvist marginene

Man skulle tro at rødlistingen ville slås opp med krigstyper i norske riksmedier. At kjendiser ville sette i gang kampanjer og norske politikere ville legge fram ambisiøse krisetiltak. Det skjer ikke. Den atlantiske laksens undergang er henvist til marginene. Til overfladiske nettartikler, små spalter og notiser i lokalaviser. Og selv om pukkellaksinvasjonen, et begredelig innsig og nye innskrenkinger fulgte nyheten om rødlistingen, gjentar politikere nå målsetningen om en femdobling av oppdrettsbransjen, næringen som kanskje mer enn noe har bidratt til situasjonen vi befinner oss i.

Den manglende interessen for villaksen skyldes trolig et enkelt faktum: Du tar vare på det du bryr deg om. Og de aller fleste bryr seg lite om villaksen. De har aldri stått elvelangs den siste natta i mai og sitret av forventning. De har aldri kjent kraften i utraset fra en fisk som har svømt over endeløse havområder og spist seg feit på blekksprut og småfisk. De har aldri holdt et polert vesen fra Atlanterhavet halvt nedsunket i elva, og studert et ryggmønster som må ha blitt tegnet da verden ennå var ung. For de aller fleste er laks noe som kommer fra merder. Noe de kan kjøpe ferdig vakuumpakket og spise med ponzusaus på lørdager.

Ansvaret som faller på fluefiskere

Ansvaret for å ta vare på den ville atlantiske laksen faller dermed på de som på en eller annen måte står i et direkte forhold til den. På fluefiskere. Og Oppstrøms har som Norges eneste fluefiskemagasin bestemt seg for å ta det ansvaret på alvor. I tiden framover vil vi allokere så mye redaksjonelle ressurser vi kan, på å dekke villaksens situasjon. Vi vil skrive grundig om habitatsødeleggelse som følge av akvakultur, kraftproduksjon, gruvedrift og forurensing. Vi vil dekke invaderende arter som pukkellaks og Gyrodactylus salaris og om manglende oppfølging fra myndighetene. Vi vil skrive om overhøsting fra sjølaksefiskere, tjuvfiskere og sportsfiskere, intervjue politikere, vitenskapsfolk og andre opinionsledere og gi spalteplass til biologer og eksperter. 

Stoffet vil publiseres i en egen artikkelserie vi har valgt å kalle «En utryddelse i sanntid». 

Skal journalistikken vår være noe verdt, må den imidlertid være grundig. Og grundig journalistikk koster tid og penger. Derfor håper vi at du som leser dette, vil være med og støtte oss. Uten dere får vi ikke dette til. Tegner du et nettabonnement til prisen av en kaffekopp i måneden, får du tilgang til alt nettstoffet vårt. Velger du et kombinasjonsabonnement til prisen av et fluesnøre, får du i tillegg en årgang av papirmagasinet vårt, fylt med stoff fra Skandinavias fremste fotografer og skribenter. Pengene går uavkortet til det journalistiske arbeidet for å belyse truslene villaksen står overfor. Vil du ikke vil abonnere, kan du allikevel bidra ved å dele sakene våre i sosiale medier. 

Sammen kan vi forhåpentligvis klare å gi den atlantiske villaksen litt drahjelp før det er for sent. Og skal den forsvinne, bør den ikke forsvinne i stillhet, men til et rabalder av fluefiskere som hever stemmen. Med våre erfaringer, vår kunnskap og vårt raseri.

Støtt grundig journalistikk – vær med å løfte villaksen opp og fram. Bli abonnent her.