Itku

Foto: JOAKIM ANDREASSEN

«Itku» er et gammelt navn fra et glemt språk, på et sted der sola ikke skinner. 

Vi dro dit fordi vi hadde hørt om en stor sjø-ørret som var tatt der året før. Været var flott, og det var varmt ute i sola, mer svalt inne, da vi kjøpte fiskekortet. Bror og søster og en liten fin border collie-tispe og oss i stua på våningshuset på gården, mellom låven og elva. Hyggelige folk og fin hund. Vi er ved utløpet, og jeg spør om hvordan det er lengre opp. Der er de samer, sier gutten. Er vi ikke alle det, spør jeg, og får en latter fra min fisker-venn. Men der er dem stolt av det, sier gutten.

OM Skribenten
Bror Olsen er førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø og arbeider med menneske/dyr-relasjoner og naturforståelse. Bror fisker aller helst sjørøye og er en av opphavnsmennene bak Estetiske Skybert. Du kan lese et portrett av ham i Oppstrøms #1.

Det er et nydelig strekk av elva. Svinger seg nedover mot brua i sentrum av det lille tettstedet. Det står en stor sjø-ørret i kulpen under brua. Han inspiserer alle hunnfisker som kommer opp på floa. Svømmer rundt etter laksene, og blir avvist. Tar ikke på noe heller. Det er flott vær hele ettermiddagen. Men seint i sesongen. Det er vel derfor ørreten ikke vil ta. 

Andre dagen er det også sol og blå himmel. Vi begynner å få øye på ørretene oppe over svingene. Vi teller dem, det er mer enn tjue fisker, men ingen vil ta. De stiger i strømmen og tar noe, men det må være små ting. Ingen er så stor som den under brua, så vi går ned dit igjen. Det er vel på turen ned at jeg kjenner det for første gang. Sol eller ikke. Det er et mørke over dette stedet. Du blir varm av sola, men ikke glad. 

Og det er ikke fordi min venn skal si noe jeg skal tenke på lenge, eller fordi to av de som tilfeldigvis går forbi, kjenner at dette er rett sted for å prate dritt om samene oppstrøms. Det er ikke fordi det er høst og fiskesesongen snart er over, eller fordi ørreten ikke vil ta. Det er noe annet. 

[…] allltid i et grått lys, som om sola ikke trenger gjennom, som om den har blitt en hvit dverg.

Det blir varmere utover ettermiddagen, så vi gir opp den store ørreten under brua og går helt ned til munningen. Så varmt i september! Ute ved fjorden er det svalere. En stor ørret er oppe et par ganger utfor neset, men ingen fisk tar flua, rundt hele neset eller helt inn til båthavna. Vi går opp til brua igjen. Den store ørreten er fortsatt der. Vi går opp til camperen og spiser og drikker litt mer, og min venn sier setningen sin. Sola skinner, og vi fisker i svingen over brua. Det hopper en blank laks i en grunn sving på andre sia av elva, men den tar ikke. 

Tredje dagen fortsetter finværet. Ørreten står under brua. Folk stopper, spiser is og prater med oss fiskerne. Mørket senker seg. Det er ikke samehatet eller min venns utsagn eller den ensomme ørreten eller den siste varme dagen på sommeren eller meg. Det er noe annet.

Når vi forlater, brer solskyggen seg over stedet. Den store ørreten kan få være i fred her for min del. I skyggene. I årene som kommer skal jeg drømme om kulpen under brua, alltid i et grått lys, som om sola ikke trenger gjennom, som om den har blitt en hvit dverg.

nb_NO