Håpet i Vosso

To eks-alpinister ikledt røde Regatta-redningsvester, sitter i en robåt. Den strie elva huset engang en av verdens mest sagnomsuste laksestammer, men kollapset på 80-tallet. Så skjer noe de ikke hadde turt å drømme om.

Jeg har fisket i elv med flue etter laks i et halvt tiår. Antallet døgn langs bredden har rundet 25, men jeg fortsetter å lande i snitt én laks i året. Jo, jeg får noen tert og sjø-ørreter også. Jeg søker tilstedeværelsen i elva, øvelsen med å presentere flua med varierende overheng av kantvegetasjon. Stuntvading på flom, forbi trær som en gang stod på stødig grunn som elva har vasket bort, hengende ut over og ned i strømmen. Jeg tillater meg å banne over sunrayen som har lagd et spindelvev av fortommen i krattet bak meg. Forbanner egne ferdigheter og snur blikket innover.  «Det er slik det skal være. Dette er gode skjulested for fisk og det er karakterbyggende». Gi meg strekk på lina og et femten sekunders jevnt, buet sveip gjennom en treigstrøm, helt inn til under overhenget. Femten sekunder er alt jeg trenger. 

2020 ble ikke noe unntak. Jeg fikk én laks. Og historien 2020-laksen starter et par uker før Bjørnar og jeg skulle sveipe åpningen i Vosso i juni. Han hadde fisket der flere ganger og var i eufori. Jeg ble oppdatert på forholdene daglig, og i takt med at vannføringen gikk fra 450-350 m3/sek, økte hyppigheten og volumet i utsagnene «hvor mye synk har du?!», «dette smeller!!», «Dette blir sjukt, vi treffer såå …!». Jeg ble fortalt sagaene om en av verdens største og kanskje mest legendariske laksestamme. Om i 1981 da de første 19 laksene som ble tatt i Bolstad veide over 20 kg. «Du kan ikke forvente å få de største beistene om du ikke fisker i Juni», sa Bjørnar

(saken fortsetter)