Det var en gang da man måtte finne steder og fisk selv. Ingenting var gratis, og bomturene var mange. Den tiden er forbi. Digitaliseringen har snudd alt på hodet, og nå kommer regninga.
By the time you hear about a secret fishing spot electronically, you have to figure every fisherman in the world knows about it and half of them are already there.
– John Gierach fra «At the Grave of the Unknown Fisherman»
I løpet av de siste årene har den teknologiske utviklingen gjort det til en relativt enkel jobb å produsere film fra fisketurer. Dette har medført at flere og flere har gått fra å dele enkelte fotografier i sosiale medier til å produsere serier av filmer fra fiske etter ørret og laks i vakre nordnorske omgivelser.
Kombinasjonen av stor fisk i storslått natur er åpenbart en sikker vinner i sosiale medier. Og seerne følger nøye med, avslører enkelt fiskeplassene, observerer fisketaktikk og ikke minst hvilke fluer som fanger fisk.
I vår møtte jeg en søring i fjæra her i nord. Dette var på en plass jeg stort sett har fisket alene. Jeg måtte selvsagt spørre hvordan han hadde funnet fram til akkurat dette stedet. Svaret kom kontant:
«På YouTube finner man nesten all informasjon man trenger for å sette ny pers på fluefanget sjøørret. Det var bare å be KI fortelle hvor det var. Jeg driter i alt tullet de babler om i filmene, jeg vil bare ha enkel access til gromplassene. Og det fikk jeg.»
Hvorfor ble det slik? Og er det en umulig oppgave å bli ett med algoritmen og samtidig verne om sine fiskeplasser?
De lokale honningkrukkene tømmes
Selv poster jeg ett og annet skrytebilde på Instagram og er således en del av den samme delingskulturen jeg kritiserer. Jeg forsøker imidlertid å unngå bilder som avslører hvor jeg fisker. Selvsagt er det kjedelig for alle andre enn meg selv når jeg flekker mitt fårete glis og en feit femkilos sjøørret opp på nettet, når alternativet hadde vært en bakgrunn bestående av majestetiske snødekte fjelltopper mot en guloransje morgenhimmel i mai.
For det er jo ikke bare laksen og sjøørreten som er arvesølvet her i nord. Det er fisken OG landskapet.
Jeg forstår godt at jeg aldri kommer til å få like mange likerklikk som dem som serverer hele oppskriften på suksess. Fiskeplasser, fluevalg og fisketaktikk deles gratis med publikum, samtidig som enkelte tjener penger på å formidle informasjonen. Men mens innholdsskaperne høster oppmerksomhet og inntekter, er det de lokale fiskeplassene, eller honningkrukkene om du vil, som betaler prisen.
Ikke at min tilnærming nødvendigvis er riktig. Den kritiseres den også. Oftest dras min Instagram-konto fram når jeg kritiserer overdreven eksponering av fiskeplasser. Jeg kaster visst stein i glasshus ettersom jeg selv poster fotos i sosiale medier.
I utakt med fluefiskets essens
Nå er det selvsagt ikke sånn at lokale fiskeplasser er privatiserte og at andre ikke er velkomne. Det er, og skal være, plass for alle. Men som i fluefisket for øvrig, er det visse uskrevne regler som det slås hardt ned på dersom de brytes.
Akkurat nå er jeg opprørt over en slik situasjon. Men er det jeg som er en grinete mann som pusher femti og som fremmer forgubbing av fisket, slik en semikjent podkastvert antydet?
For han har jo delvis rett. Vi trenger sårt en demografisk endring i fiskemiljøet. Snittalderen er for høy, og gruppen enkeltpersoner med innflytelse kunne helt klart vært bredere fordelt.
Men spørsmålet er om dagens trender i sosiale medier er fullstendig i utakt med hva fluefisket faktisk er. Er det greit at en YouTuber som knapt kan kaste med fluestang, skal spre fiskeplasser gratis, når du selv har vandret milevis i fjæresteinene, over vidda eller langs elvene, for å bygge erfaringsbasert kunnskap som du helst holder for deg selv og dine mest betrodde venner?
Gretne gubber kan også se nyanser
Premisset i debatten havner oftest i en slags enten/eller-holdning til eksponering i sosiale medier. Men digitaliseringen av fiskeplassene er selvfølgelig både underholdende og lærerik. Den kan utvilsomt inspirere flere til å komme seg ut på fisketur, og dermed også bidra til å motvirke forgubbingen i fluefisket.
Det er dessuten naivt av gretne gubber å tro at sosiale medier utelukker fisketurer, eller vice versa. Den oppvoksende generasjonen fletter friluftslivet og skjermlivet sammen på en måte som er fremmed for mange av oss som begynte med fluefiske før sosiale medier tok overhånd.
Men hva er egentlig verst? At vi styres av oppfatningene til bitre gamle gubber eller en gjeng med Oskar Westerliner i vadebukse som ikke har lært å motta kritikk?
Problemet er ikke nødvendigvis at unge fiskere bevisst gir faen i de uskrevne reglene. Jeg tror heller mange aldri har lært dem. Sosiale medier har skapt en kultur der oppmerksomhet og eksponering belønnes, mens konsekvensene for fiskeplassene sjelden får samme plass i regnestykket. Så lenge man får sine 15 minutter i rampelyset og kan kapitalisere på noe som er gøy, er det lett å overse hva man samtidig gir fra seg.
En generasjon av det å kutte svinger
Vi som ble fluefiskere før sosiale medier tok overhånd, har måttet lære og feile. Vi har brukt mange bomturer på å finne riktig sted, flue og teknikk. Mange verdsetter kanskje prosessen vel så mye som fisken man til slutt klarer å lure.
I dag kan mye av denne kunnskapen hentes fram med et kjapt KI-søk eller YouTube-klikk. Men KI fanger som kjent ikke opp det man må lese mellom linjene eller erfare på egen hånd.
Algoritmen blir derfor troféfisken, og fangstene blir prosessen. Man har ikke fanget fisken hvis den ikke er godt dokumentert fra ørten vinkler med videoklipp eller skrytebilder. Alt det andre, det som fluefisket egentlig handler om, er ikke-eksisterende.
Det er lett å se at dette er svært lite bærekraftig. Vi befinner oss i en konflikt mellom etablerte uskrevne regler og en ny delingskultur, der ingen av partene nødvendigvis forstår hvilke mekanismer som er i sving før det er for sent. Det er til syvende og sist fiskeplassene og fiskebestandene som blir lidende.
Feil ungdom på feil sted til feil tid
Nå er jeg ikke en særlig stor pådriver for «new age-mumbojumbo», men under en samtale om digitaliseringen av fiskeplassene med en betraktelig yngre fiskekompis lanserte han en omskriving av et sitat fra Osho (Bhagwan Shree Rajneesh):
«Å dele en fiskeplass er å plukke blomsten. Algoritmen blir mata, men plassen mister det som gjorde den spesiell. Roa, det urørte og fisken som lever fritt. Hvis du lar plassen være, så kan den være det den er, både for fisken og for den neste som finner den på egen hånd.»
Dette ga meg en nyvunnet tro på at ungdommen har fornuften i behold. Det er bare trist at det ikke er de jordnære og fornuftige ungdommene som får oppmerksomheten.
