Luftslottet. // Foto: Stian Are Olsen

Frie tøyler for besettelsen

Hovedforskjellen på mennesket og barbaren
ligger i dets subjektive tilbøyeligheters overveldende eksess.
Trimmer du dets ekstravaganse, gjør det nyktert,
ødelegger du det.
William James – Viljen til tro
**
Enhver ting som kan drikke seg full,
tenkte han, må til en viss grad ha sjel.
Kanskje dette er alt «sjel» egentlig betyr.
Thomas Pynchon – V.

Dersom du vil se en art på sitt mest latterlige, bør den observeres i paringsakten. Vi er på vårt mest absurde når vi ikke kan styre oss. Om noe, er dette like sant om fisking. Sex fordrer under alminnelige omstendigheter i det minste en pause fra tid til annen og har på kløktig vis innebygd et irriterende premiss om at man minst må være to. Fisking på den annen side, kan pågå i timevis, dagevis og ukevis uten noe egentlig endepunkt. Du trenger bare involvere deg selv. Strengt tatt trenger du ikke engang fisk. Er du en født fisker, vil du innfinne deg med det uunngåelige i at du til slutt vil gjøre hva som helst for å fyre oppunder vanen din, og dermed framstå som latterlig, til og med i egne øyne. En velvalgt lidenskap har en viss forsonende kraft – Den kan redde deg fra en rekke ting. Deg selv er imidlertid ikke en av dem.

Og hvorfor skulle det være sånn? Det finnes ikke noe interessant ved en overkommelig trang.

På tolvhundretallet hadde den tyske nonnen og mystikeren Sankt Hildegaard av Bingen en guddommelig åpenbaring der hun ble beordret til å spise fennikel hver eneste dag – På alle måter en nokså bisarr kjennelse, men likefullt langt unna det himmelske direktivet som effektivt har atskilt guds utvalgte folk fra sine forhuder. Som god troende spiste Hildegaard fennikel helt fram til sine siste dager. Historien er ikke like klar på hvorvidt hun nøt det, men jeg er uansett besnæret av å kultivere enhver privat tilbøyelighet som ser ut til å stamme fra kilder utenfor egen kontroll. Og hvis du er drevet av noe, enten det er fennikel eller fisking, kan det være like greit å glemme hvem som sitter i førersetet, og heller nyte utsikten. Om ikke annet for å kunne finne veien tilbake. Du kan ende opp i ganske snodige omgivelser.

På vei til luftslottet? // Foto: Stian Are Olsen

Som de fleste seriøse fiskere har jeg praktisk talt gjort en karrière i å jakte på luftslott. Det svirrer alltid rykter, antydninger man snapper opp i fluefiskebutikker fra dempede samtaler som stilner i det man nærmer seg. Den forlokkende lille blå streken som vrikker seg gjennom en kartrute på et 1:50 000-kart, det lille fjelltjernet som ingen ser ut til å vite noe om – ørretfiskerens ugjendrivelige bevis på at det er spekket med fisk. Noen ganger er det stor ørret som er forlokkende, fisk som vokser når du tenker på dem, i strømelver som skjærer gjennom fjellskar og ikke lar seg vade, bratte og utilgjengelige. Andre ganger er det antall, en liten avsides fjellbekk hvor pen stekefisk står akkurat der ørret skal stå, etter alle kunstens regler. Eller det mest forlokkende av alt, luftslottet jeg har jaktet på lengst, med dypest lidenskap og minst suksess – en beskjeden liten å, uoppdaget, ubesudlet, full av ørret og ikke avtegnet på noe kart fordi, som Melville sier, «ekte steder er aldri det».

Det finnes ikke spor som er for usannsynlige til å følge opp, uansett hva det måtte være. Ikke noe sladder virker overdrevet, ingen mistanke for urimelig. Alle tråder nøstes til enden, og selv om man tar sjanser, er det aldri snakk om risiko. Dette er et spill hvor det å mislykkes ikke gir mening.

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på «Print + digital» eller «Digital».

Det billigste abonnementet vårt koster det samme som en kaffekopp i måneden, og som abonnent støtter du viktig journalistikk om villaksen.

Gå hit for å se ulike alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.