I den tredje episoden av vår miniserie fra New Zealand, støter (deler av) gjengen på utfordringer av ulik karakter. Før de finner et slags fluefiske-Nirvana.
I forrige episode så vi at Josefsen opplevde vanskelig ørret som gikk på ekstremt grunt vann, og uflaksen snudde aldri ordentlig for nordlendingen.
Hva er grunnen til at André var den eneste som virkelig knakk koden i stillevann? Sikre kilder vil ha det til at både du og Andreassen har lang fartstid fra samme type fiske…
– André har en hælvettes stamina og tro på egne ferdigheter. Joakim og jeg er nok i bunnen på den skalaen, enkelt og greit. I tillegg er han en flakskuk!
Kameramannen hadde en lei opplevelse den ene dagen i stillevann. Hva skjedde?
– Typisk Joakim. Når jeg alltid bærer en vanntett sekk (som ofte inneholder kun en jakke, kaffekjele og litt mat) går han med en stoffsekk som inneholder kamerautstyr for en snasen årslønn. Han ba meg holde utstyret mens han skulle ut å skremme en fisk. Men så fikk jo André fisk, og sekken ble derfor plassert trygt på en fin liten tue. NZ-vinden viste seg dog plutselig fra en skremmende sterk side, og veltet hele greia. Resultatet ble druknet kamera og en god grunn for å skjelle meg ut resten av turen. Heldigvis hadde han med backup-utstyr, for ellers hadde han antakeligvis dratt hjem.
Seansen på fjellet med denne hårete veien virket å være preget av uenighet. Tenker du at dere hadde kommet fram hvis noen andre satt bak rattet?
– Uten tvil! Vi var jo så å si framme, og tenker enda på den dagen før jeg skal sove. Perfekte forhold, ufisket storfiskelv og André som snudde bilen noen km før elva. Det er 10 timer jeg ikke får igjen for å si det sånn.
Etter sol, kommer regn, heter det vel i et gammelt Narviks-ordtak. Hvordan vil du beskrive den nye elva?
– Fette magisk! Rolig og stilleflytende i bunn, stri og steinete i toppen. Noen dager i den satt spor resten av livet. Uten tvil en av de aller fineste plassene jeg har vært med fluestang. Fiskene var jo også ekstra vakre her, gullfargede nydelige ørreter.