I denne episoden av vår miniserie fra New Zealand støter Josefsen på utfordringer på litt forskjellige plan.
For en uke siden så vi at reisefølget opplevde fantastisk fiske i kildeelver. Det er allikevel ikke bare å reise til New Zealand og plukke fisk. Naturen spiller (som i alle andre land) ikke alltid på fluefiskerens lag, og ting kan være veldig vanskelig.
Heldigvis finnes det alternativer dersom man utvider horisonten ørlite, og Tommy Josefsen plagdes ikke nevneverdig av å måtte fiske på ørret i noe annet enn rennende vann. Alt var allikevel ikke like fornøyelig for den høyfrekvente nordlendingen.
Hvordan vil du karakterisere håving med sammenleggbar McLean-håv i stri spring creek?
– Nja, jeg har aldri opplevd det som noe problem. Det kommer jo ikke an på håven, men fiskeren. Fisken må dras i håven og ikke motsatt siden håvringen er ganske myk. Jeg har et mål om å lære André teknikken i løpet av et par år. Dessverre er han tunglært så jeg har litt jobb foran meg kan du si.
Har du det du selv vil karakterisere som et litt anstrengt forhold til fiskelukt?
– Det lukter jo faen ikke godt! Spesielt ikke etter noen dager. Nå skal det sies at ørret ikke er så ille, men alle som har glemt en uvasket håv som har hatt et møte med harr i bilen noen dager vet hva jeg snakker om. Håv er som alt annet, det må tas vare på.
Stillevannsfiske på NZ er kanskje ikke veldig vanlig. Føler du dette er noe som undervurderes?
– Hmm, tror generelt at stillevannsfiske undervurderes overalt. For min egen del er det nesten råere å få en fisk i stillevann kontra elv. Forskjellen på NZ er at vannene er 0,5-2 meter dype, glassklare og med ørret mer lettskremt en jerven på høyfjellet.