Fisken som aldri kom tilbake

Oppdrett i åpne merder betyr null kontroll på utslipp. Hvor stor skade har det norske «lakseeventyret» påført vill norsk natur?

I høstnummeret av Oppstrøms prøvde jeg å finne ut hva laksen spiser i havet i håp om å kunne spisse mine fluebokser. I prossessen kom det frem en mørk bakside. Hva om laksens matfat har endret seg så mye at fisken ikke kommer tilbake til elvene?

En mandag formiddag lå det en bok i postkassa mi. Tidlig i august hadde jeg forhåndskjøpt boken til Kjetil Østli og Simen Sætre, «Den nye fisken». August var plutselig blitt til oktober, og der var den. Jeg slukte den rått. Greide ikke legge den fra meg. Jeg ble liggende søvnløs om nettene, og innholdet duret rundt som en løvblåser i topplokket. Jeg har god oversikt på villfisk, norske fjorder og oppdrettsnæringen, men detaljene som kom frem i denne boken minner om en krimroman fra 50-tallet. Det er som om å lese om tobakksindustrien på sitt verste. Problemet er bare at handlingen foregår i dag. 

Så tilbake til start. Laksen og hva den spiser i havet. For at postsmolten selv ikke skal være nederst på næringskjeden, er det viktig at den øker kjapt i størrelse. Mattilgangen i overgangen fra ferskvann til saltvann er derfor avgjørende. Det snakkes mye om høyt lusepress og at en stor andel smolt ikke greier ferden fra elv til åpent hav. Næringen blir ikke kvitt den demoniske lakselusa på tross av at den har gjort alt i sin makt. Lusa er en genial livsform. Den er rett og slett forjævlig god til å formere seg. Uansett hva du kaster i dens retning, kommer den tilbake med full styrke, og i en ny og mer avansert rustning. 

Bivirkningene

I kampen mot lusa har det ene legemiddelet etter det andre blitt godkjent av legemiddelverket. Problemet er bare bivirkningene. Hvem skal lide for at norsk oppdrettslaks skal greie å holde seg under lusegrensa? Svaret er andre organismer som har levd her i årtusener før de ble overrumplet av merder smekkfulle av laks. Eller biomasse som det så fint heter. I førti år har man drevet en utstrakt bruk av legemidler og kjemikalier, til tross for stor bekymring fra forskere og veterinærer over hvilke konsekvenser dette vil ha for de andre artene som lever tett ved, eller med relativt kort avstand til merdene.

Det er en kjensgjerning at luseproblemet har vokst i takt med økt produksjon. Smolten er skadelidende, og i sin ferd gjennom fjordene ligger luseteppene og venter. En stor andel greier ikke det harde lusepresset. Men hva med alle kjemikaliene som i snart førti år har blitt dumpet gjennom fór, avføring og ren avlusning? Hva med alle organismene som er helt essensielle for laksesmolten?

Når vi kødder med økosystemer, får det konsekvenser. Jeg tror ikke krabbene, hummeren, fiskelarvene, rekene, krillen eller hoppekrepsen er spesielt takknemlige for at næringen «jobber» med en løsning. Det har de forsøkt i snart 50 år. Problemene hoper seg opp, og nye «utfordringer» dukker stadig opp. 

Landbasert industri ble fra 70-tallet pålagt streng opprydning for å kutte utslipp. Nok var nok. Havbunnen skulle ryddes etter årevis med utslipp og avrenning av miljøgifter og tungmetaller som TBT, PAH, PCB, kvikksølv og bly. Arbeidet har vært kostnads- og ressurskrevende. Myndighetene har dermed prioritert de fjordene og havnene der forurensingen har vært størst.  Utslippene har gått gradvis nedover, og opprydning har skjedd med hjelp fra miljødirektoratet og NIVA. Men hvorfor fortsetter da utslippskurvene av næringssalter langs Norges kystlinje? Svaret er enkelt. Det norske «lakseeventyret».

Klimaendringer

På toppen av det hele er vi vitne til klimaendringer som endrer havene fundamentalt. De arktiske områdene smelter, havstrømmene endres, temperaturene øker og næringskjedene som laksen er avhengig av forandres i takt med dette. Vi har enda ikke tilstrekkelig forsking som kan konkludere med hundre prosent sikkerhet, men flere forskere mener endringene kan være én av mange årsaker til den stadig økende dødeligheten av smolt i havet. Mattilgangen i verdenshavene er ikke hva de engang var, og endringene skjer i et tempo som kanskje går for fort for den atlantiske laksen. Kommersielt fiske på truede bestander er til stadighet oppe til diskusjon, og i mange tilfeller beskattes de langt over verdiene de tåler. Og når vi i dag begynner fiske på f.eks. rødåte, gjøres dette uten tilstrekkelig kunnskap om mulige negative virkninger.

Havene endres fundamentalt. // Foto: Jørgen Platou Willumsen

Klimaendringer er det vanskelig å gjøre noe med, men å sette strengere krav til en næring som i femti år har vært ute av kontroll, burde være en enkel sak. Noen i storpolitikken burde gjøre det som burde vært gjort forlengst. Det er en kjensgjerning at lus og rømt fisk er to av de største utfordringene laksen møter, selv om næringen selv mener at dette er feilaktig og peker på at lakseinnsiget har holdet seg relativt stabilt siden 1996. I sine tall kommer det ikke frem hva som har blitt gjort for å holde denne kurven. Elvene har innstrammede kvoter. Sjølaksefiske er kraftig redusert. Elver som tidligere har vært for sure for laksen, har blitt kalket, og med hjelp fra myndighetene har vi nesten kommet i mål med parasitten Gyrodactylus salaris. Reetablering i mange av vassdragene har vært vellykket. Om dette ikke er et godt nok argument, så burde i det minste dyrevelferd være et ord de tar mer på alvor. Lus, rømt fisk og dyrevelferd. 

Hjelpen

Vi burde kunne ha lakseoppdrett i Norge, ved siden av rene norske fjorder med yrende liv og vill laks i elvene. Men da må næringen ta grep. Laksen må inn i lukket teknologi. Forbrukene burde ha krav om hva slags laks som ligger i butikkhyllene. Dødeligheten må ned, og dritten de legger igjen som ødelegger økosystemer og mattilgangen til andre arter, må kontrolleres. 

En fluebindesak tok plutselig en uventet vending. Før jeg visste ordet av det, var bindestikka byttet ut med nyhetsartikler, og imitasjonsboksen 2022 handlet mer om hvilke konsekvenser vi står ovenfor når vi tukler med økosystemer. Det finnes aldri én løsning, eller ett svar på et så komplekst problem. Jeg skulle allikevel likt å vite med sikkerhet hvilke konsekvenser den utstrakte bruken av kjemikalier har påført startforet til den atlantiske lakse-smolten. Laksen er tilpasningsdyktig, og griper sjansen hvis den får den, men vi er nødt til å gi den den hjelpen den trenger. Med én gang.

nb_NO