Jeg heter Emilie Björkman. Jeg er utdannet fiskeguide fra sportsfiskegymnaset (ja, det finnes sportsfiskegymnas i Sverige), kokk, og nå skogdriftstudent. Men først og fremst er jeg fluefisker.
Tekst: Emilie Bjørkman // Foto: Stefan Ågren
Det beste med fluefiske er at fisken ikke bryr seg om du er en velrenommert forsker eller jobber med å steke hamburgere. Det eneste som betyr noe er å presentere flua riktig for fisken. Jeg fisker mye med flue og kan egentlig ikke tenke meg noe som er bedre enn å tilbringe hvert mulige øyeblikk langs en elv. Det er alltid noe nytt å lære eller noe nytt å se.
Virkeligheten
Du vet hvordan det funker. Før sesongen ser du for deg at du skal fange masse stor fisk i storslåtte destinasjoner verden over. Når sesongen nærmer seg slutten, ser du i virkeligheten tilbake på noen få småfisk, dårlig vær, og avlyste turer. Det er nå du begynner å stresse. Du vil ha én fisk. Sesongens fisk. Er det for mye å be om, spør du deg selv.
Forrige sesong var akkurat sånn. Jeg tilbrakte utallige timer langs elver, men endte opp med å miste eller skremme de store. Til slutt hadde jeg bare én tur igjen, og hvis jeg skulle få den fisken, var det nå eller aldri. Mislyktes jeg, ville jeg stå der som en idiot med noen vanskelige spørsmål om hva i himmelens navn jeg brukte livet mitt på.
Den siste sjansen
Vi vandret langt oppover mot de øvre delene av en arktisk elv i svensk Lappland. Vi hadde seks dager på oss, og seks dager med fiske burde vel gi rimelig sjanse for storfisk?
Dag en, to, tre og fire passerte uten hell. Været var altfor stabilt, med et høytrykk som tvang vanntemperaturen oppover. Insektene ble forvirret og klekket ikke som de skulle. Vannet ble klarere og klarere, og gjorde ørreten mer lettskremt enn vanlig. Og tro meg, de er ganske lettskremte der i utgangspunktet. Resultatet var ørret som bare gikk sporadisk til overflaten. Den vaket én gang og ble borte i ti minutter til en halvtime. For en tørrfluefisker som helst vil presentere fluer til vakende fisk, er slikt frustrerende.
Dag fem. Vi hadde gått tre timer nedstrøms for å slå ny leir. Et vakkert sted ved et langt strekke der en sideelv rant inn i hovedløpet. Erfaring har lært meg at samløp nesten uten unntak huser ørret. Sideelva har gjerne med seg næring og kaldt, friskt vann, noe som kan være kjærkomment for ørret i en varm elv. Jeg studerte elvemøtet for å se om teorien kunne stemme. Det gjorde den. Overflaten ble brutt av det raske vannet fra sideelva, men under så jeg en stor, mørk skygge med bevegelser som indikerte at den tok nymfer. Hjertet begynte å slå og hendene skalv. Dette var sjansen.
Redningen
Det var ikke tvil. Selv om den tok nymfer, var det grunne vannet perfekt for en liten tørrflue. Ørret som beiter på grunt vann klarer sjelden å motstå en velpresentert tørrflue. Med hodet lavt, snek jeg meg bak den for å komme i kasteposisjon.
Da jeg var framme, kunne jeg fremdeles se skyggen. Ett kast senere fikk fisken øye på den bittelille tørrflua mi og begynte å stige. Så viste den seg. Bare et stort hode. Den tok flua akkurat som ørret tar fluer på New Zealand, og var på størrelse med en new zealandsk ørret også. Jeg gispet, gjorde tilslag og så begynte kampen.
DEN ørreten?
Jeg landet ørreten, og det var personlig rekord på tørt i Sverige. Resten av sesongen fortsatte som før. Jeg mista noen store, og været gjorde nye forsøk vanskelige. Så ja, det var den ørreten, og den gjorde meg lykkelig.
Fluefiske handler altså ikke bare om å fange stor fisk – det handler om alt det andre. Læringen, reisene, kampene, forventningene osv. Vi drømmer alltid om de store, men til syvende og sist betyr det lite om vi fanger dem eller ikke.
Neste sesong står vi ved elva igjen og lurer…
Under kan du se portrettet som Hooké laget med Emilie hjemme hos henne i Sverige.