En ode til menn i vadere

Vadere er ikke haut couture, men skjønnhet er som kjent i øynene til den som ser.

Jeg har siden første gang jeg så en, syntes at menn i vadere havner i en egen kategori av kjekkhet. Ølmage, stankelbein, høy eller lav. Så fort det går i vadere, må jeg se to ganger.

Etter å ha blitt bedre kjent med vademenn, har jeg jo innsett hva slags selvmotsigende syn det egentlig er. Det er lite som er tiltrekkende med disse vaderne på nært holdt.  Lysskye lår i sure isolasjonsfleecebukser med hengeræv. Føttenes fremtreden ut av neoprensokkene som snurper nærværende neser og munner sammen. Likevel må jeg se to ganger når jeg ser en.

[letsinfoup]

Hendene til menn i vadere. Knudrete hender som med butte fingre varsomt plukker pittesmå kroker trukket i fjær, glitter og flash ut av sirlig kategoriserte esker fra brystlomma. Med kirurgisk presisjon og delikat håndlag tres krokøyene med hårtynne fortommer. De festes med mekaniske håndbevegelser i kalkulerte knuter. Flua prepareres og danderes med dillete remedier som enten dangler fra kjeder og punger, eller dorges opp fra tasker på både rygg og mage.

Armene til menn i vadere. Mekanisk og dansende spenner de vevre stenger så linene er penne...

Denne saken er gratis, men for å lese den må du logge inn

Dersom du også ønsker å lese saker som krever et abonnement, kan du gå hit for å se de ulike alternativene

Ved å bruke 1-trinns-registrering eller ved å opprette en konto, samtykker du til Oppstrøms AS sin personvernerklæring.

nb_NONO