En ode til menn i vadere

Vadere er ikke haut couture, men skjønnhet er som kjent i øynene til den som ser.

Jeg har siden første gang jeg så en, syntes at menn i vadere havner i en egen kategori av kjekkhet. Ølmage, stankelbein, høy eller lav. Så fort det går i vadere, må jeg se to ganger.

Etter å ha blitt bedre kjent med vademenn, har jeg jo innsett hva slags selvmotsigende syn det egentlig er. Det er lite som er tiltrekkende med disse vaderne på nært holdt.  Lysskye lår i sure isolasjonsfleecebukser med hengeræv. Føttenes fremtreden ut av neoprensokkene som snurper nærværende neser og munner sammen. Likevel må jeg se to ganger når jeg ser en.

Om bildene
«Disse fotografiene formidler min far, Jan-Erik Tveitans tilnærming til fluefiske. Det handler ikke om bli sett, men være seg selv fullt ut, langs en glitrende elv. Å gi seg hen til det hele, uten tanke på hva andre rognkjeppsvingere måtte finne på å tenke.»

Hendene til menn i vadere. Knudrete hender som med butte fingre varsomt plukker pittesmå kroker trukket i fjær, glitter og flash ut av sirlig kategoriserte esker fra brystlomma. Med kirurgisk presisjon og delikat håndlag tres krokøyene med hårtynne fortommer. De festes med mekaniske håndbevegelser i kalkulerte knuter. Flua prepareres og danderes med dillete remedier som enten dangler fra kjeder og punger, eller dorges opp fra tasker på både rygg og mage.

Armene til menn i vadere. Mekanisk og dansende spenner de vevre stenger så linene er pennestrøk på himmelen. Allikevel opphører tyngdekraften i sekundet før de trådkledte krokene lander på vannoverflaten. Som om de alltid har ligget der, i ett med de andre insektene. 

Øynene til menn i vadere. Omkranset av små, fine vakringer som oppstår og svinner i takt med granskingens intensitet. Vind, rusk, strøm og grunner er alle tegn på tilstedeværelse frem til det motsatte er bevist. Gleden i de oppsperrede øynene under forkynnelsen om at det vaker.

Krokryggede menn i vadere. Som for et utrent øye nok kan sende flest assosiasjoner i retning av søsknene Kleiva. Et skolert vademannøye vet derimot hva den krøkte ryggen betyr. Talløse timer på tandre myrkanter. Uelegante skritt hvor siluettløs ferdsel er høy målopppnåelse.

Det siste jeg ser på er føttene. Det vil strengt talt si, føttene ser jeg ikke. Ekle, knoklete, hårete manneføtter. Men med vadesko blir de fintfølende instrumenter som lirker seg frem. Fremme på standplass er de forankret.

Også er det mennesket som har valgt å kle på seg vadere. De som har skjønt det. Dette er faktisk en ode til oss. Mennesker i vadere. Vi som prioriterer å se Tommy Josefsen forklare forskjellen på ti like fisketasker på YouTube, fremfor nyheter. Vi som har tsjernobylmaur, gytebestandsmål og Tear Aid i søkeloggen vår. Vi som er oppriktig bekymra for naturens fremtid og som redder den med å bære gytegrus mens vi argumenterer i kommentarfeltene på Facebook. Vi som får høy puls når det vaker.

Og vi som synes kjøtt og bein med skjell og slim rundt er det vakreste som finnes.