Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.

Drikk som en fisk, og fisk som en mann

For mange er alkohol en del av fluefisket. Det hører liksom sammen. For guidene i Livingston innebærer det store mengder tid på the Murray Bar.

Fiskeguider i Livingston, Montana er mer enn middels opptatt av å vedlikeholde lysene på driftboat-hengerne sine. Alle som har eid en båthenger, vet at det er en evig kamp: Elektriske komponenter montert på en metallplate som senkes ned i vann regelmessig, har en lei tendens til å bli ødelagte. Guider mishandler hengerne sine. Vi rygger dem ned bratte, steinete elvebredder og fillerister dem i høy fart over elendige veier. Én sesong uten trøbbel med tilhengerlys er et aldri så lite mirakel. På et gitt tidspunkt er det er alltid minst én på parkeringsplassen som prøver å finne ut hvorfor baklyset blinker.

Om forfatteren
Oppstrøms oversetter utvalgte artikler og essays av det vi anser for å være de aller beste internasjonale fluefiskeskribentene. Denne gangen har turen kommet til Callan Wink, en av USAs beste yngre forfattere, og essayet «Drikk som en fisk, fisk som en mann». Saken stod opprinnelig på trykk i Angler’s Journal og publiseres i Oppstrøms med Winks og tillatelse.

Å eie en henger med defekte baklys midt i fiskesesongen i Livingston utgjør en vesentlig risiko, og derfor passer vi på hverandre. Etter en to timers kjøretur på vei hjem fra en dagstur til Stillwater-elva en kveld i fjor, var det nesten mørkt da jeg tok av motorveien. På vei gjennom byen fikk jeg tre tekstmeldinger før jeg rakk å parkere:

Lyset har gått!
Hengerlyset er ute.
Lyset ditt har gått, kompis!

Omtanken har å gjøre med ting utenfor en guides vanlige forpliktelser. Å ha velfungerende hengerlys, er et imperativ som henger sammen med dagens endestasjon: Et stort blinkende martini-glass i neon som tiltrekker seg de tørste og solbrente som møll til en flamme. the Murrey, the Blurry eller the Slurry. Eventuelt bare: Baren.

På en lang og frittflytende elv som Yellowstone, er gjerne fluevalg og taktikk mindre avgjørende enn elvestrekket du valgte å drifte. På baren får alle vite det som er verdt å vite. Informasjon og desinformasjon flyter rundt i like mengder, og planer for morgendagen unnfanges ved at man saumfarer og adskiller de to kategoriene. Du vet hvor du befinner deg mellom happy hour og stengetid ved å telle klemte lime-båter som hoper seg opp i halvlitersglasset ditt. I og med at bartenderen ikke vasker glassene mellom drinker, markerer hver sitrusbit en ny runde. Folk har gjerne sine egne obskure bar-ritualer. Mitt er å gå over til øl etter sju lime-båter. Før vi vet ordet av det, står vi på parkeringsplassen der noen tar en siste sigg, én ser på klokka og sier, «Faen, jeg må opp om fire timer». Det stønnes. Alle må opp om fire timer.

På en gitt sommerkveld er parkeringsplassen utenfor full av biler med driftbåter på hengere. På hver barkrakk sitter medtatte fyrer med vaskebjørn-skille rundt øynene og møkkete baseball-capser. Enhver sportsfiskebygd med respekt for seg selv har en fiskebar, og the Murray er vår. Det blir lagt ned betydelig med timer her i løpet av en sesong. Døra er et ormehull inn i en annerledes og omtåket dimensjon. I det du kommer inn, omsluttes du av kompiser, og før du vet ordet av det, har noen trykket en enorm frossen vodkadrink i hånda di. Så begynner røverhistoriene. Det hender vi prøver å snakke om andre ting enn fisket, men moratoriet varer maksimalt i et par minutter. Én har en historie om hva en gærn klient gjorde, om en uvanlig stor fisk som ble kroket og mistet (alltid kroket og mistet), eller om en spesiell plass i en spesiell sidekanal som hadde for lite vannføring.

Vi kaller det å legge inn en økt. Som i, «Hvordan føler du deg i dag, kompis», etterfulgt av «Bleh, ikke bra. Jeg dro på Blurry helt på tampen og endte opp med å legge inn en økt».

Klassisk (god) stemning på Murrays. // Foto: Nick Price

I løpet av siste årene har vissheten om at det lokale politiet er ute etter oss, medført et aktsomt fokus på hengerlys. Når noen sier at det er et helvete å holde hengerlysene ved like, mener de egentlig at det er et helvete å bli tatt for fyllekjøring, og at det å kjøre rundt med defekte lys, er måten å bli tatt på.
Det lokale politiet kjenner oss altfor godt. Én av dem pleide å guide. De vet at vi har drukket for mye innen klokka er åtte, og et svart baklys er unnskyldningen de trenger for å stoppe oss. På Murray Bar er det fest og moro, men dette er skyggesiden.

OM FOTOGRAFEN
Nick Price er basert i Sun Valley i Idaho. Han har tidligere levert bilder til bla. The Drake, the Flyfish Journal, Anglers Journal, American Angler og Fly Rod & Reel. Flere av bildene hans kan ses her.

Bortimot alle jeg jobber med, er bøtelagt for fyllekjøring eller har dramatiske historier om hvordan de akkurat unnslapp. Vi prøver egentlig å komme politiet i forkjøpet, men nå og da er det én som tar den litt for langt og ser sitt snitt til å stikke av, før vi rekker å konfiskere nøklene hans. Ingen av oss har egentlig lyst til å fyllekjøre, og derfor ligger det på en gitt natt i Livingston mellom juni og september, minst én bevisstløs fiskeguide i baksetet på bilen sin. Andre guider, meg selv inkludert, velger å gjøre det enklere for seg selv. Vi har bosatt oss i gangavstand fra baren.

Guide-legenden «Dangerous» Dan Lahren pleier å si: «Hvis du tilbringer tid sammen med meg, skal jeg lære deg å drikke som en fisk og fiske som en mann». Jeg har hørt det i tolv år nå, og vet fortsatt ikke nøyaktig hva det innebærer å fiske som en mann. Hva det innebærer å drikke som en fisk er imidlertid åpenbart. Og sannheten er at jeg i løpet av en sommer guider i bakrus flere dager enn ikke. Antakeligvis ganske mange flere. Og blant venner som guider, er jeg ganske moderat. Nesten alle guider i Livingston vil hevde at de funker bedre i middels bakrus. Jeg har tenkt litt på det og har kommet fram til at de har rett.

“Dangerous” Dan og Callan Wink på the Murray. // Foto: Nick Price


I bakrus er jeg hakket mer lettsindig enn vanlig. Jeg åpner med sleivete vitser. Filteret mitt sitter litt løsere. Alt sitter litt løsere. Jeg er ikke for opphengt i akkurat hvor vi skal dra eller hva vi skal fiske med, og jeg er ikke alt for bekymret for å blanke. En økt på the Murray betyr en mer løssluppen tilnærming, og en mer løssluppen tilnærming betyr at jeg fisker bedre. I tillegg har jeg det mer moro også.

Ferske guider går gjerne hjem tidlig. Jeg gjorde også det da jeg kom hit. De drar hjem, vasker båter eller (gud forby) binder fluer og ser fluefiskefilmer. Når de dagen etter møter opp duggfriske og nystrøkne, blir de allikevel utfisket av en veteran som snublet ut av the Blurry klokka ett på natta, var slått ut i noen timer, drakk litt kaffe og styrtet en halvliter på parkeringsplassen utenfor Albertson’s Pharmacy akkurat i tide til å plukke opp kundene sine.

Et godt råd til tilreisende fiskere er dermed å være skeptisk til nybarberte og velstelte guider som viser fram fluene han bandt kvelden før. De virkelig gode guidene tilbrakte mest sannsynlig kvelden i forveien på the Murray Bar, der de diskuterte hva som funket og ikke med de andre guidene, formulerte en løs plan for morgendagen og bygget opp nok selvtillit til å fiske bra uansett.

De fleste guidene jeg kjenner, drikker ikke på elva – muligens en øl til lunsj, men sjelden mer. Vi klamrer oss til denne selvpålagte begrensningen som om det skulle være et bevis på kontroll. Når klienter byr på noe, avslår vi gjerne med en nobel tone mens vi stirrer utover fjellene som om vi tar inn det storslåtte landskapet. “Takk, men ellers takk. Jeg drikker ikke på elva.”

Den beste delen av dagen min er allikevel det øyeblikket jeg ankommer båtrampen og ytrer de forløsende ordene «sveiv inn, gutter”. Jeg ankrer opp, legger inn årene, graver i kjøleboksen etter halvliteren med Kokanee som har ligget på is hele dagen, og styrter hele greia på vei opp til bilen.

Livingston, Montana. Et hyggelig drikkested med et fiskeproblem. // Foto: Nick Price

Fiske og alkohol passer sammen. I alle byer som ligger i nærheten av bra fiske, fra Ketchikan til Key West, vil du finne folk som kjører rundt med bumperstickers der det står: “*navn på byen*, et hyggelig drikkested med et fiskeproblem».

Når alt kommer til alt, tjener fiskeguider til livets opphold ved å gjøre noe som er gøy. Og hvis noe unnskylder eller forklarer vår tilbøyelighet til alkohol, så er det hvor tilbøyeligheten kommer fra. Det finnes andre bransjer der folk drikker. Jeg har guidet folk fra finansbransjen i New York, og de tilhører gjerne en annen liga. Forskjellen er at vi drikker for å feire. Når guider drikker, er det en naturlig forlengelse av en ellers fornøyelig dag. Finansgutta drikker for å håndtere et sinnsvakt stress.

Det siste jeg er ute etter, er å romantisere alkoholisme. Noe av grunnen til at jeg skriver dette, er faktisk å gjøre det motsatte. Folk i denne bransjen har det med å miste kontrollen. Mange i min omgangskrets har, eller har hatt, store problemer med alkohol. De siste årene har jeg vært med å undervise blivende guider ved Yellowstone og Bighorne-elva. Vi lærer menn og kvinner, gamle og unge, hvordan man håndterer en drift-båt, bruker en påhengsmotor, leser elva og styrer kundenes forventninger. Opplegget er bra, og elevene som kommer fra hele verden, ender ofte opp i guide- og fiskeindustrien.

Mot slutten av hver uke snakker vi om guide-yrkets vanlige snubletråder. Én av tingene vi alltid understreker, i alle fall til yngre menn, er hvor lett det er å bli dratt med på festen. «Drikking er et reelt problem i dette yrket. Dere må være forsiktige». Vi sier det gjerne på en veranda ved elva, med en øl i hånda.

Telle sitrusbåter. // Foto: Nick Price

Som guide omgir du deg til enhver tid med folk som er på ferie. Du har kunder som koser seg sammen med deg på elva, og etter en lang dag er det naturlig at de tar seg en drink. Og det å sno seg unna kan være vanskelig, selv om du har lyst. Enten klientene dine er folk du møtte samme morgen, eller republikanere fra Texas, så blir dere kompiser. Dere har skravlet og gjennomlevd alle oppturene og nedturene en typisk dag på elva innebærer. En god guide vedlikeholder, mer eller mindre bevisst, illusjonen om at han bare er nok en fisker som koser seg og har det gøy. En rask avskjed på hotellet på tampen av dagen vil på en eller annen måte virke nådeløs. Det ville være en plutselig invasjon av realitetene. En påminner om at én av oss, gjennom hele dagen, har levert en betalt tjeneste, ikke er vennen din og definitivt ikke deler de politiske oppfatningene dine. En drink på the Murray gjør overgangen litt glattere.

På begynnelsen av kvelden drikker vi gjerne sammen, guider og kunder. Vi forteller historier fra dagen som har gått. Etterhvert omorganiserer gruppene seg umerkelig. Guider klumper seg sammen og kunder klumper seg sammen. Når kundene drar for å spise middag, blir guidene igjen. Og heri ligger problemet: Kundene er på tur og skal hjem, tilbake til livene sine. I byer som ikke er idylliske feriebyer fulle av barer. Vi derimot, blir. Spritomtåkede Peter Paner – evige turister på en endeløs ferie til Neverland.

Inn i solnedgangen. // Foto: Nick Price

Til slutt stenger selvfølgelig baren. Barer gjør gjerne det. Men inntil da, drikker vi som om den ikke gjør det. I Lvingston i Montana fisker vi som menn og ler av det som om vi var unger. I alle fall i drømmene våre og i historiene vi forteller oss selv. Vi kjører snorrett mot elva, inn i solnedgangen uten en bekymring, med vinduet nede, en kald styrepils mellom bena og hengerlys som gløder perfekt i tyttebærrødt.

Copyright 2018, Callan Wink.

Oversatt av Jostein Henriksen.

Flere historier
Flueboksen: Tom Stalsberg