Denne saken ble opprinnelig publisert 31/12/2015, og var en av de aller første sakene på Oppstrøms da nettsiden ble lansert etter nedleggelsen av Vak året før.
«Vinteren er så lang, ass!»
En kar bak meg i forelesningen fulgte med på fiskefilmen jeg spilte av på Facebook.
«Hehe, ja», svarte jeg.
Egentlig synes jeg ikke vinteren er så lang. Jeg liker den faktisk ganske godt. Det sier jeg selvfølgelig ikke når jeg møter en annen fluefisker. Da nikker jeg affektert når det snakkes om kuldesesongens sekundæraktiviteter – fluebinding, lesing av fiskerelaterte bøker man aldri fullfører, og kategorisk gjennomgang av «rising trout»-filmer på Vimeo. Han fisket en del selv, men ikke med flue. Vi vekslet noen røverhistorier før professoren startet neste time. Han hadde fått mye fin fisk. Det er selvfølgelig spennende å prate med felles interesserte, men egentlig vil jeg snakke om noe helt annet. Da slipper jeg iallfall å lyve om hvor dødsdårlig jeg er til å fiske brunørret.
Mens vi utvekslet våre stolteste øyeblikk ba jeg stille inne i meg: «Vær så snill, ikke spør om persen min». Dette var rundt semesterstart for et par år siden, og jeg skjønte at en slik fasade ikke var bærekraftig for selvrespekten. Jeg trengte en forløsning, noe måtte gjøres. Det har skjedd mye siden den gang.
For fem år siden fant jeg en fluestang i garasjen til pappa. Jeg la vel merke til den fordi bestekompisen min, Vegard, hadde fått en stang noen uker tidligere. Jeg ringte og fortalte om funnet og han lød svært kunnskapsrik da han spurte om det var backing og snøre på snella. Jeg visste ikke hva backing var, men jeg sa ja, og dagen etter dro vi ut for å fiske. Vi syntes det var vanskelig og kastet fryktelig dårlig, men vi fant et tjern som ga oss omlag 20 småfisk hvert besøk, så vi ble fort rusa. Etter hvert kastet vi (litt) lengre, og Vegard foreslo å prøve sjøørretfiske. Skal jeg være helt ærlig visste jeg så vidt at det fantes ørret i sjøen, mye mindre hvor de var og hvordan man fanget dem. Vi googlet «sjøørret» og dro til et lokalt sted vi tenkte kunne være bra. Til vår inspirasjon hoppet det en diger blank skjønnhet bare meter foran oss den første kvelden, og rusen ble brått til avhengighet. Iført løpetights som vadebukser, nylonsnøre til fortom og tørrflue som åte, brukte vi hver ledige kveld samme sted. Begge fikk sjøørret på 2,5kg den sommeren. Vi hadde det helt sykt gøy. Det var dritkult.
Selv om det ble mindre og mindre fortsatte jeg å fiske sjøørret når jeg var hjemme på ferier, sommer som vinter. Både Vegard og jeg har enda til gode å få en under kiloen der. Problemet var at kulhetsindeksen i flue-Norge regnes i gram per brunørret, så jo mer jeg leste, jo mer ønsket jeg en klassereise i det unisone sportsfiskehierarkiet. Vegard på sin side var ikke like overbevist og brydde seg lite om klassetilhørighet. For min del ble det flere småturer til passe respekterte vann på leting etter ordentlig fisk. Minst kiloen, helst tokilos sånn som på film. Utstyret ble kraftig oppgradert og jeg kunne betraktelig mer om skikk og kutyme enn jeg gjorde tiden i Adidas-vadebukser.
Til tross for at jeg lærte mange latinske navn på insekter jeg aldri før hadde sett, fikk jeg ikke de store gjennombruddene i starten. Vegard spurte stadig hvor bildene av moderfisken ble av. Jeg la skylden på utfisket vann, lite tid og feil tidspunkt (det må jo være klekkinger og sånn, ikke sant), men presset økte og jeg begynte å stresse. Det hjalp heller ikke å oppdikte fiktive fiskekarrierer til husvarme haspellojalister i tilfeldige forelesninger.
Mot semesterslutt i 2014 tok jeg og en annen kamerat ferie fra studier og jobb for å oppsøke instagram-ørreten alle ferskinger drømmer om. Vi tente bål og lagde kaffe, sånn som på film, og tok oss rikelig med tid. Endelig stemte alt. Rekognoseringsjobben i forkant var bunnsolid, så jeg var overbevist om at forløsningen skulle komme. Jeg hadde jo masse bra utstyr, flere år i fiskegamet, og reist langt etter de riktige stedene og forholdene. Det var i tillegg skikkelig fint der. De tidligere mislykkede småturene føltes som oppvarming i forhold og ble fort glemt. Innkranset i de naturskjønne omgivelsene kunne jeg høre Mikkjel Fønhus skildre meg og troféfisken i nye notable dikt fra kveldsmørket. Nå skulle alt endelig bli bra.
En uke senere pakket jeg ut av sekken mens jeg prøvde å ignorere «hvordan var turen?»-meldinger fra gutta. Dette skulle liksom være turen som ordnet alt, som skulle gjøre meg fullbåren. Psykisk var jeg helt ute, for jeg hadde jo ikke fått fisk. På febrilsk leting etter godfølelsen brukte jeg de resterende dagene av ferien på å oppsøke klekkinger og nye vann. Min første opplevelse av den mytepregede døgnfluesvermingen ble ikke annet enn nok en mental utforbakke da det var over like fort som det begynte. Ikke at det spilte noen rolle, for jeg hadde feil fluer i boksen og så uansett ikke et eneste vak. Fluefiske ga meg absolutt ingenting.
Den rivende skuffelsen satt dypt inne mens jeg pakket for hverdag og eksamensperiode. Men togturen som jeg så for meg at kom til å bli en vond og bitter odyssé, ble istedenfor en dannelsesreise i selvransakelse og hobbyeksistensialisme. Jeg tenkte tilbake på hva som fikk meg til å begynne med fluefiske, noe som åpnet meg for refleksjoner jeg så sårt trengte. Jeg innså at det var kun med et underbevisst ljugekors jeg kunne fremstå som den klisjépregede fiskefiguren jeg ønsket å være.
Sannheten er at på fem år har jeg ikke fått brunørret over halvkiloen og jeg kjøper alle tørrfluene mine på nett. Jeg har ikke peiling. Brunørretdrømmen var et eneste stort fata morgana, og jaget etter den var den tommeste tomhet. Ved å vende blikket bort fra illusjonen, så jeg hvilken Gollum-skikkelse jeg hadde redusert meg selv til. Noe av det jeg var virkelig glad i ble korrumpert av min egen grådighet i ønske på imitasjonsfiskets ekvivalent av det uoppnåelige kroppsideal. Jeg hadde essensen lenge før jeg søkte den, og mistet den i forsøket. I ignoranse over sjøørretens lykksalighet ble brunørreten min «muse».
Det var en renselsesprosess jeg måtte igjennom, og da semesteret var over dro jeg hjem på sommerferie uten femmerstangen. Vegard skjønte at jeg hadde gjennomgått et hamskifte, og trengte ingen ytterligere forklaring. Helt uten forbehold kom han ned i sin mors røde Polo og ba meg ta med «sjuern» og «en svær håv». Han forsto tingenes tilstand. Selv har han aldri vært opptatt av kameraer, ferskvann og dyrt kit, av den enkle grunn at han bare syntes det var «dødsfett å fiske sjøørret». Ja, Sokrates sa mye klokt, men dette er kunnskap. Betingelsesløst fortsatte Vegard på stien vi startet sammen, og holdt den rett og fri til jeg fant veien tilbake. Sammen opplevde vi den beste sjøørretsommeren til nå og vi var ute nesten hver kveld. Vi hadde det helt sykt gøy. Det var dritkult.
Godlynte fluefisker, bli ved din lest.
PS: Jeg hyller gode brunørretfiskere, det er på ingen måte fisken, fiskerne, eller ferskvannsdisiplinen kanonene er rettet mot. Stridsoppgjøret var utelukkende mot en ubrukelig side av meg selv; den som ikke verdsatte å få en sykkel til jul fordi fargen var feil.
