Det slutter der det begynner. Spørsmålet er bare hvor lenge det kommer til å fortsette sånn. // Foto: Jørgen Platou Willumsen

Den mørke dagen

Torsdag 25.mars blir stående som en merkedag i villaksens nyere historie, en merkedag jeg skulle ønske vi var foruten.

Regjeringen har bestemt at det skal gjøres en vurdering av hvordan det står til i den norske faunaen hvert sjette år, og i november 2021 vil den nye listen for Artsdatabanken i Norge være klar.

Torsdag 25 mars ble det gitt innsyn i den foreløpige rapporten. Og for første gang i historien kan det se ut til at villaksen ender på rødlista. Artene på lista kjennetegnes gjerne ved at de minker kraftig i antall eller allerede er fåtallige. I tillegg bidrar gjerne reduksjon og fragmentering av leveområder til økt risiko for utryddelse. Vanligvis er det en kombinasjon av flere faktorer som fører til at en art står på rødlista.

Tidligere i år kom en oppdatert rapport fra NINA og Havforskningsinstituttet som konkluderte med at 28,5% av våre ville bestander er kategorisert som rødlistet. Altså sterkt genetisk påvirket fra oppdrett. Deriblandt elver som Vefsna og Rauma som nylig er reetablert etter vellykkede behandlinger mot Gyrodactylus salaris. // Foto: Jørgen P.W

Da jeg logget inn på Facebook tidlig fredag morgen, så jeg Øystein Aas hadde lagt ut en serie bilder av noen fantastiske lakser fanget et sted nord i Norge, med en tekst som refererte til nyheten fra dagen i forveien. Det slo det meg i trynet som en knyttneve. Det var som å lese nekrologen til en altfor god venn.

Årsakene til rødlistingen har vært kjent lenge. De to ledende truslene mot laksen er lus og rømninger. Begge knyttet til én bransje: Oppdrettsnæringen.

Bransjen som får boltre seg i felleskapets allmenning

I 2017 innførte Fiskeridepartementet trafikklyssystemet. Et system som på grunnlag av lusesituasjonen kunne gi oppdretteren mulighet til økt produksjon dersom tallene var lave, eller reduksjon dersom lusetallene ble for høye. Paradoksalt nok er det kun luseverdiene som er målestokken. Ikke konsekvensen av rømt fisk, dødelighet av skalldyr eller ødeleggelsen av norske fjorder som er et direkte resultat av åpne merder. Per i dag tillates det en dødelighet på 30 prosent av villfisk før et produksjonsområde får rødt lys, og må senke produksjonsvolumet.

Da det ble klart at to produksjonsområder fikk rødt lys i 2020, gikk alle oppdretterne i regionen til sak mot staten. De mente at en reduksjon på 6 prosent ville føre til store tap for lokalsamfunnene og kommunene. Dette er en næring som omsatte for 68 milliarder kroner i 2019. Oppdretterne tapte første runde i retten, men episoden sier alt om holdningene som råder i en bransje med totalt fire tøyler til å boltre seg i felleskapets allmenning fra begynnelsen. De er selve symbolet på hvordan ville interesser går tapt til fordel for økt forbruk og profitt. Med Erna Solbergs velsignelse, dama som nylig ble utnevnt til havets beskytter i forbindelse med FNs havforksningstiår.

Laksen slik vi ønsker den. Vill, fri og uten genetisk innblanding. // Foto: Jørgen Platou Willumsen

Dystopiske framtidsutsikter

Jeg er født optimist, men de siste årene har det vært vanskelig å være noe annet enn realist. Det er tungt å se for seg et liv uten laks. Elvene. Spenningen. Naturen. Kulturen. Vennskapet. Oppriktig talt er jeg misunnelig på de som har fått hele livet til å jakte på denne fantastiske skapningen. Jeg er dessverre redd jeg ikke vil være like heldig.

Hvordan vil fremtidens lakseelver se ut dersom vi fortsetter som vi gjør i dag?

Vil den ikoniske atlantiske laksen stå igjen som museumsgjenstander på villaksenteret i Lærdal, eller ligge som DNA i genbanken i Hardanger? Laksetrappene i elvene, monumenter til arten som engang kaltes vill laks?

Norge har forpliktet seg gjennom internationale konvensjoner å ta vare på den atlantiske laksen. Desverre er det ikke mye som går i favør av den ikoniske arten. // Foto: Jørgen Platou Willumsen

Likevel finnes det noen lys i en ellers mørk tunnel. Vi har sett eksempler på elver der laksestammer er reetablerte. Der vi har gjort habitatsforbedringer. Der vi har kalket surt vann, regulert vannføringen i bedre balanse med økosystemene, og fått bedre skikk på landbruket. Vi har fortsatt mulighet til å redde denne arten, men endringene må skje nå.

Fortsetter ødeleggelsene i samme tempo som i dag, er jeg redd det ikke vil ta lang tid før det vil være vanskelig, for ikke si umulig, å returnere.