Denne nettsiden benytter cookies. Les mer ved å trykke på denne meldingen. Ved å trykke på krysset til høyre godtar du bruk av cookies.

Bare en fisk

Oppstrøms på papir

Tegn abonnement eller kjøp enkeltutgaver her.


Noen ganger er det best å ikke vite. For eksempel når det som løfter hodet på en glatt elvestrøm foran deg, med all overveiende sannsynlighet, er den største ørreten du noen gang kommer til å fiske på i ditt liv.

Tekst: Svein Røbergshagen
Foto: Tor Nedkvitne & Joakim Andreassen
Video (nederst i saken): Pål Wermåker

Den største. Og det med solid margin til den du kan forestille deg som den nest største. Da er det greit å tro at fisken er en helt vanlig stor ørret, sikkert over tre, men sikkert ikke over fire. Jeg kan ikke si jeg visste. Jeg kan ikke juge på meg akkurat dét, for liksom å krydre historien med en slags stålkontroll.

Flua landet et par meter over vakringene, seilte dovent mot brekkanten og jeg visste ingenting om hva som skulle komme. Jeg kunne ha gjort mye gærent i forkant, om jeg hadde visst. Sannsynligvis ville jeg brent av hele muligheten på grunn av nerver. Brukt resten av livet på å lande stor og fin ørret som aldri ville nå opp til denne ene jeg hadde greid å rote bort med et plaskete nedlegg, fordi jeg visste hvor stor den var på forhånd. Jeg ville ikke ha fått det til. Ikke faen. På en annen side føler jeg meg snytt for et av livets sjeldne øyeblikk. Det er få slike opplevelser i livet, i hvert fall i mitt. Jeg husker en gang jeg, helt uforvarende, kom inn i en nattåpen kiosk som var i ferd med å bli ranet. I noen sekunder, sikkert ti, stod jeg i veien for en mann med et hagleløp pekende rett mot meg. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Det er slike sekunder av spenning jeg snakker om. Når utfallet virkelig gjør en forskjell for deg og du har en mulighet til å reflektere over akkurat det, før det skjer.

Det starter som alle dager på tundraen. Glidelåsene rasper en ny dag i gang. Seks fluefiskere lirker kroppene ut av teltåpningen, myser mot tåkehavet over campen og kaver med å få kontakt med tid og sted. Mandag syvende juli. Scones på Kharlovka. Fem mil fra Barentshavet. Det er frokosttid. Volodya springer skytteltrafikk med tallerkener. Havregrøt, egg og bacon, mørkt brød, kaffe fra en presskanne. Volodya er fluefisker, bare ikke på tundraen med verdens beste ørretfiske. Her er han kokk. Han lager omelett av eggene og hever standarden på matstellet. Han har med seg en tohåndsstang og speycaster på de stedene vi ikke gidder å fiske. Der det står gjedde. Han er et råskinn på å speye. Vi spiser. Planlegger dagen. Blir enige om å gjøre det vi er nødt til her på Scones. De få strømmene rundt campen ser ikke ut til å holde mange fisk. Vi trenger mer elv å fiske på. Volodya pumper opp gummibåten og bærer motoren ned til vannet.  Jeg tenker at enten har han altfor store gummistøvler eller så er beina hans veldig store.

Jeg var på Scones sist for nesten ti år siden. Det var flom og vi fikk tida til å gå med og rotere ti ganger rundt en tom ølflaske vi holdt mot bakken. Så skulle vi runde et punkt ute i terrenget, for så å vende tilbake til utgangspunktet. På tid. Mann mot mann. Året etter lærte jeg meg streamerfiske. Min største ørret på Kola er på 5,5 kilo. På streamer. Etter at jeg har svart folk som spør om min største ørret på Kola, sier de alltid ”men hva er din største på tørt”. Som om jeg ikke skulle ha svart ordentlig i første omgang. Da svarer jeg 4,3 og alle nikker fornøyde. Det folk skal vite er at streamerfiske kan gi mye moro. På Kola fikk jeg en gang femti ørreter over kiloen på streamer, på en uke. Minst ti av de var over tre kilo. Streamer er kanskje feil å si, for det var en Sunray Shadow, som er en lakseflue. Egentlig var det hele et eksperiment. Jeg gjør det ikke en gang til.

Det tar tyve minutter over vannet fra Scones. Akkurat like lang tid som det tar for sola å løse opp vannpartiklene som henger i lufta. Jeg liker å kalle tåka som siger innover tundraen for havtåke, selv om det meteorologisk sett sikkert ikke er riktig. Det smaker ikke akkurat salt av tåka over tundraen, men det føles stas å koble seg litt opp til de store systemene, spesielt når du ligger milevis fra folk og fornemmer en dimensjon du har vanskelig for å finne i Nordmarka. Havtåke. Og det er ikke helt ulogisk. Noen dager på tundraen, helst mot kvelden, kan vi se tåka ligge tjukk i horisonten, i nordvestlig retning mot Barentshavet. Så våkner vi til et fullstendig grått og konturløst landskap på morgenen, slik vi gjorde i dag. Det var en stund tvilsomt om det var forsvarlig å ta båten over vannet, for hvis man mister kontakten med land, kan løpet være kjørt. Men det er Tor som kjører båten og vi føler oss rimelig trygge. I ungdommen var Tor sauegjeter i traktene rundt Voss og har ført adskillige båtlaster med sau over store fjellvann til sommerbeite. Han fortalte om en gang bølgene ble så høye at de måtte gå i land på en øy for å berge seg. Da skjedde det eiendommelige at sauene la på svøm fra øya og druknet, en etter en. Sauer er svært dårlige til å svømme. Kanskje suger pelsen for mye vann.

Landskapet rundt oss begynner å ta form akkurat da vi når Bjørnenakken, og vi kjenner de første strålene av solvarme. Bjørnenakken er et bredt elveløp, der vannet siger veldig sakte over storsteinet bunn. På avstand ser det ikke ut som et elveløp, bare som enda en vik i vannet og vi lurer på om vi har kjørt feil. Den skal visstnok alltid gi fisk. Noen sier til og med at det bare er å plukke fisk her. Slik er de gode historiene om nesten alle strekker på Kharlovka, eller alle elvene på Kola for den del. Vi er ikke borti en eneste ørret og setter kursen over neste vann, til et nytt utos.

Vi må løfte motoren når vi siger gjennom Bjørnenakken. Det er mye grunnere enn det ser ut til fra land. Etter det siste vannet kommer vi ikke lenger med båten. Kharlovka tranges inn og blir en elv igjen. Vi går nedstrøms. Vi beveger oss sakte inn i Peter Wulfs rike, i gråsonen mellom to camper, Scones og Dream. Det blir ikke fisket så mye her. Jeg tenker på Peters siste tur til Kola. Utslitt av kreftmedisiner greide han nesten ikke å fiske. Men det var vel egentlig ikke derfor han kom. Når vi tok farvel, fortalte han at han hadde booket neste år. En uke akkurat her. Med teltet på en merkelig odde som går som en tynn halvmåne ut i elva og ender i en gresslette. Fra andre siden går tundraen i nesten akkurat samme formasjon, og mellom oddene blir vannet presset sammen og skyter fart inn i neste vann. Står du på avstand, forbi myrdraget og litt opp i steinura over elveløpet og tenker deg en ramme rundt utsynet ditt, da har du et bilde det er vanskelig å glemme gjennom vinteren. Her ville han ligge. Men det gikk ikke slik. Han døde på vårparten.

I stedet er det Tor og jeg som går her denne sommeren. Ser de rare oddene, den tynneste lengst ned, med plass til bare en, og en litt større der vi står, også med plass til bare en. De er fine begge to, men det er Tor som spør først og gir meg muligheten til å avgjøre det hele, som om jeg skulle visst hva som var det åpenbare valget. Hadde jeg visst kunne jeg valgt annerledes. For Tors skyld. Han er en sjelden fiskekamerat. Men jeg går mot odden der Peter Wulf ville ha teltet sitt, kanskje en siste gang. Går den smale halvmånen ut i vannet og kommer til en elv. Setter fra meg sekken på gressletta, reflekterer en stund over det dårlige fisket, den deilige varmen som kommer og på Per og Jon som er igjen i campen. På Erik som fisker oppstrøms og Pål som er nedstrøms. Mest på Peter. Jeg tenker at om vannstanden hadde vært lav, ville draget mellom oddene vært nesten borte og det ville vært et sted man helst gikk forbi. Nå er det perfekt. At det går fint an å fiske fra andre siden, at det til og med kan være bedre fra andre siden. Om det ikke skjer noe her skal jeg prøve å ta meg over. Dagen, som så langt er ordinær, er blitt til ettermiddag.

Jeg klarer ikke å vente på vak og fisker meg forsiktig rundt odden. Da vaker en fisk midt i strømmen, et femtenmeterskast unna, lengre ut enn jeg hadde lagt flua. Det måtte selvfølgelig stå fisk her. Jeg lander flua der jeg mener er riktig, en gang, to ganger, flere ganger. Det skjer ingenting. Ganske ulikt Kola. Jeg tar det med ro. Hviler strømmen foran meg og venter på at fisken skal komme opp på ny. Kikker opp mot Tor som fester fluer i krattet foran seg. Prøver å finne en bedre flue. Noe annet enn Elk Hair Caddis, som fort ender som en kladd på vannet. En Elk Hair caddis er fin når det striper vårfluer, men jeg har en iboende vegring for å stripe en flue på glattstrøm på fisk jeg har sett vake så rolig. Det kan fort bli for mye for ørreten. Som å sende en stor rekeflue ned i en klar Vestlandselv.

Den flua. // Foto: Joakim Andreassen

Om fisken ikke tar, har du følelsen av å ha drept alle videre muligheter. Jeg gav den en vårflue fordi det var dét som satt på fortommen. Kola er spesielt slik. Ofte fungerer det du måtte ha på fortommen, nesten samme hva det er. Jeg tenker ørreten foran meg opp til et mer avansert vesen, og plukker en fallskjermflue med ekstra høy vinge av CdC og glissent hackle. Krok 14, og litt større enn døgnfluene som klekket tidligere på dagen, før vi kom ned hit. Det er en flue som kommuniserer klarere, som er distinkt i flere dimensjoner, som kan appellere til intelligent ørret. Jeg prøver bare å være intelligent selv, overbevise meg selv om fornyet tro. Som sagt vet jeg inderlig godt at det nesten ikke finnes intelligent ørret på Kola. Den er bare stor. Da vaker den igjen. 

Å lese størrelsen på en fisk på vaket er ikke alltid like lett. Om den ikke viser halen eller ryggen eller hodet eller aller helst alle nevnte kroppsdeler, helst i en fin bue over vannflata. Da skal du være rimelig uerfaren for ikke å kunne avgjøre så noenlunde hva som viser seg foran deg. Denne fisken gjør ingen av delene. Det blir bare et lite hull i vannfilmen, som umiddelbart fyller seg med vann. Med tilstrekkelig zoom-linse kunne jeg sikkert ha dokumentert hullet som et krater, men på min avstand er vaket uten noen som helst avslørende trekk. Selv ikke vakringene er unormalt store der de seiler nedover elvestrømmen og gir et klart signal om hvilken bane jeg skal legge flua i. Flua lander noen meter over vakringene, seiler dovent mot brekkanten.

Jeg vet ikke når jeg skjønner hvor stor den er. Garantert ikke på det første utraset. Femti meter nedstrøms, først i ekspressfart, som om den kjenner stikket av krokspissen i tilslaget, så roligere og mer kontrollert. Det må ha vært når den svømmer sakte, nesten tilbake til der den kom fra, står pal i den svake strømmen etter brekket og jeg ikke har en sjans til å presse den ut av balanse samme hvor mye jeg prøver, at det går opp for meg. Femmerstang og 0,20-fortom tatt i betraktning. Stor fisk oppfører seg alltid slik, det er bare så sjelden du får sjansen til å ”lene” deg på en ørret. Å kjenne at den ikke bryr seg om presset, men går når den vil og står når den vil. At den bare kan skrelle av hver meter backing jeg har på snella i ett utras. At 14-kroken kan rette seg som kokt spaghetti, om jeg virkelig blir nødt til å holde igjen Det er da jeg skjønner at dette kan ta tid. At jeg må gi den tid, at jeg må ha en del faktorer på min side om dette skal gå bra. At jeg bare må gjøre jobben, slik all stor fisk krever. Jeg prøver å roe meg ned, men er allerede helt ødelagt av tanken på at oddsene er så lave.

Det ser ut som en kongelaks, sier Tor. På avstand har han sett meg taue på en fisk i over ti minutter uten å se noen utvikling i fighten. Han begynner å filme. Ørreten reiser seg mot vannfilmen og skjener som en oterfjøl i vannet. Drar noen meter line, blir stående, siger sakte mot meg når jeg presser det jeg kan fra bunndelen av stanga. Den vil for all del stå i strømmen og ikke i stillevannet på siden. I strømmen har den struktur og holdepunkter. I stillevannet blir den raskere trøtt, men der er det helt uvisst hva den vil finne på. Tautrekkingen tar tid. Aldri er den mer enn femti meter ute, mange ganger pumper jeg den rett foran føttene våre. Jeg aner sakte, men sikkert en trøtthet i måten den går på. Jeg går lengre inn på odden for å få den inn i bakevja. Aner at den skal kunne la seg håve. Da skjer det jeg har ventet på. Fisken mister holdpunktene fra strømmen og går halvannen meter i været.  Den vrir seg i lufta og lander med hele breisida mot vannet. Men den sitter. Den forsøker å rote seg inn i krattet ved siden av meg, men lar seg snu. Så ber jeg Tor ta hoven.

Tor gjør ingen feil. Vekta på hoven går til bunns. Ørreten veier minst 7 kg. Jeg skjelver i høyrehånda og kan ikke helt tro det. Den vesle fallskjermflua sitter unnselig i det hvite kjøttet midt i underkjeven på fisken. Fortommen er litt slitt noen centimeter fra flua, men ikke mye. Jeg løsner flua, holder ørreten i vannet, spør om Tor kan finne målebåndet, men jeg klarer ikke å holde fisken. Den vrir seg, slår med halen og jeg finner ingen grunn til å tviholde. Hva gjør en slik fisk med deg? Ganske mye for min del. Av den enkle grunn at jeg vil det slik for min egen del, av helt personlige årsaker. Det er ingen grunn til å bruke så mange ord på den delen nå. Det er bare en fisk. Det skulle vært Peters fisk.


Denne saken stod opprinnelig på trykk i Vak #6, som du kan kjøpe her.


Vil du støtte arbeidet vårt? Bli abonnent!