Alene i Patagonia

Det var den gangen da jeg, Anders Thormodsæter, skulle utforske det sydamerikanske kontinent etter ørret og selve meningen med tilværelsen. Jeg så frem til å føle litt på ensomheten og så på det hele som et sosial eksperiment. Vi snakker riktignok om et beskjedent omfang, det var bare drøye to uker før samboeren skulle dra meg ut av bomsetilværelsen. Det var årevis igjen til Monsen, men når var du sist alene i over ett døgn?

Tilbake i sofaen i Norge igjen var det interessant å lese gjennom notatene fra turen. Maken til svulstig, teatralsk, selvhøytidelig oppgulp skulle man lete lenge etter. Det måtte tones ned betraktelig, men leseren vil fortsatt se spor etter hvordan en hjerne fungerer uten korrigeringer utenfra. Det er fascinerende hva blandingen av ensomhet og søramerikansk kultur gjør med en. Samtidig har vi kanskje godt av noe mer rødvinsfilosofi i hverdagen, så her kommer et knippe av det, samt noen opplevelser fra Patagonia.

Del 1: Det første møtet

Pokker, missa flyet! Hvor er føreren! Jeg stod fortapt på mellomlandingen i Buenos Aires etter at klisjeen om sedate argentinere slo til og det tok tre timer før bagasjen dukket opp på samlebåndet. Omsider kom jeg meg videre med et senere fly, i retning sørover til selveste Patagonia. Flyturen gikk fra skyskraperlandskap til endeløse områder uberørt av mennesker og elv etter elv etter elv.

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på Print + digital eller Digital.

Gå hit for å se samtlige alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.

Det billigste abonnementet vårt koster det samme som en kaffekopp i måneden, og som abonnent støtter du også produksjon av viktig journalistikk om villaksen.

Har du ikke konto fra før? Lag en konto helt gratis her.

Ved å bruke 1-trinns-registrering eller ved å opprette en konto, samtykker du til Oppstrøms AS sin personvernerklæring.

nb_NO