Endelig ute av skogen og fremme ved innløpselva etter en lang og varm gåtur langs den gamle grusveien, er det plutselig en kald motvind fra nord. I tillegg er det allerede en fisker her. Han har med seg en liten sammenleggbar stol og to stenger, en kastestang og en gammel fluestang av glassfiber. På sandbanken ligger en liten død røye på kanskje 100 gram, litt blank etter å ha gjort sine første forsiktige besøk til utløpet av vassdraget.
Har hytte her oppe i lia, forteller han. Har hatt det i 30 år. Det slipper kanskje ut et slags glimt av denne fordums lykken der og da. Har drevet med pistolskyting, forteller han. En ganske liten mann, kanskje litt fornem, på en måte. Midt i sytti-årene, kan jeg tenke meg.
For to døgn siden forsto jeg denne plassen for første gang. Vet hvordan jeg får sjørøya til å ta. Åtte meter fortom. Kulehodenymfe. Langsomt inntrekk i bakevja på sida av strømmen. Så trekker det imot, kanskje flere ganger per inndrag, og noen av dem sitter fast. Vidunderlige nygåtte sjørøyer. På en måte tar Walther bare opp plass, kjenner jeg, mens jeg følger med på fiskingen hans.
Det er håpløst. Men han minner meg kanskje om min far. Kanskje du skulle bruke søkke, foreslår jeg. Walther sier ikke...