Vinterbalsam med Willumsen: Lettbeint reke

Oppstrøms har brukt mye tid og krefter på at laksen forsvinner. Så mye at det kan trekke oss litt under. Som oppdrift har vi derfor bestemt oss for å vie litt spalteplass til laksefluer. For laksefiske handler kanskje aller mest om håp. I serien «Vinterbalsam med Willumsen» lar vi redaksjonens mest kreative sjel, og laksefisker extraordinaire, Jørgen Platou Willumsen fortelle om håp dekket med fjær, hår og cones.

Den norske laksesesongen varer i tre korte måneder, deretter kommer mørketiden. Første fase er fortvilelsen over at sesongen er over. Så begynner suget, og du blir fort slått i bakken når du allerede har runna YouTube innen første oktober og innser at det er åtte måneder til ny sesong. Så kommer jul og nyttår, og et ørlite lys skimtes i enden av tunnelen før du på nytt forstår at lyset er uendelig langt unna. Det er ikke før i april at det for alvor begynner å nærme seg, og det er da den nesten dødsalvorlige fiskesjuken slår inn. Men slapp av. Det finnes en kur. Planlegg turer, og kanskje viktigst av alt, bind fluer.

I denne serien vil jeg ta for meg mønstre som har utviklet seg gjennom mange år, og som jeg trygt kan stå inne for. Forhåpentligvis også noen som jeg ikke kan stå inne for, men som har noe ved seg som allikevel vil være interessant å ha med seg i neste års bokser. Jeg vil også utforske materialer, stilarter, snakke med andre fluebindere og forhåpentligvis gi deg som leser, noen drypp av inspirasjon for å gjøre ventetiden noe kortere.

For meg handler høsten og vinteren om eksperimentering. Finne nye løsninger, nye materialer, visualisere høler, og binde fluer spesifikt til gitte forhold eller strømmer. Det er noe helt spesielt når du neste år knyter på nettopp den flua, i akkurat den elva, i akkurat den strømmen som du en gang i november drømte deg bort til og ville at flua skulle fiske på akkurat den måten.

Det fine med oss mennesker er evnen til å fortrenge. En dårlig sesong er fort glemt så fort oktober melder sin ankomst. Vi drømmer oss bort til et nytt år, en ny sesong der regnet siler ned, laksen svømmer opp elvene i hopetall, særlig de store. Selv om vi kan se tilbake på et innsig som ikke lover godt for fremtiden, er det håp for 2022. En ny sesong kommer, og i hodet mitt er det allerede lange, lyse sommerkvelder.

Lettbeint reke

På åttitallet dukket det opp noen interessante fluer fra Skottland. Et nytt design brøt med sine forgjengere og gav opphav til en helt ny kategori fluer. Med tiden har de fått betegnelsen shrimp-fluer, og den kanskje mest kjente stammer fra Ally Gowans, og bærer navnet Ally’s Shrimp.

For mange er Ally’s Shrimp den sikreste flua du kan ha i boksen. For andre er den et anstrengt mønster som sjelden gir resultater. Jeg tilhørte sistnevnte kategori helt til sesongen 2016, da jeg satt på en stor og godt fortynget Ally’s, i en krystallklar flomstor junielv på Vestlandet. En laks av den grovere sorten tok flua helt nederst på brekket. Vi målte krefter i noe som føltes ut som en evighet, før den viste hvem som var sjefen og satt utfor et fossende strykparti på mange hundre meter. Dagen endret hvordan jeg tenkte om mønsteret.

Med årene har mine versjoner endret seg mye fra originalen, og som så mange andre mønstre jeg har i mine bokser, er jeg opptatt av å optimalisere med tanke på materialer, og fluas gange i vannet. Det er heller ingen hemmelighet at jeg er opptatt av praktisk fiske, og at fluene skal gå i vannet uten at jeg trenger å bekymre meg for at vingen sitter som en kveil i kroken.

(saken fortsetter)