Foto: Joakim Andreassen

Vannet

Se for deg at du kikker ut over et fjellvann på Finnmarksvidda en kveld i Juni. Veien hit var lang, du er sliten og svett, men nå viser det seg at vannet er helt dødt. Ikke et vak, ikke et innsekt. Solen nærmer seg sitt laveste punkt, og om noen timer vil disen komme sigende fra myra som omgir deg og vannet i alle retninger. Langs bredden av vannet kan du se antydningen av rullesteiner, men flytter du blikket utover er vannhinnen ugjennomtrengelig. Du stirrer mot den, forsøker å gjennombore den med blikket. Skal du vente, eller skal du gå videre? Vil det sette i gang snart?

Hva er det egentlig som foregår, der nede?

Vannet, eller innsjøen, er en underlig venn i landskapet. På kartet er det markert som et ensfarget, blått felt, en solid størrelse vi kan navigere etter, som vi må gå omveien rundt. Vannet er. Men det skal ikke alltid forbli. De fleste vann er et vann innenfor grensene av et menneskelig livsløp, men over flere mannsaldre, årtusener, gror det sakte men sikkert igjen. Til slutt vil det bare være litt fuktig skogbunn igjen, forutsatt at det ikke skjer noe annet dramatisk (det gjør det som oftest) i mellomtiden.

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på Print + digital eller Digital.

Gå hit for å se samtlige alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.

Det billigste abonnementet vårt koster det samme som en kaffekopp i måneden, og som abonnent støtter du også produksjon av viktig journalistikk om villaksen.

Har du ikke konto fra før? Lag en konto helt gratis her.

Ved å bruke 1-trinns-registrering eller ved å opprette en konto, samtykker du til Oppstrøms AS sin personvernerklæring.

nb_NO