Tiltalen du stilles overfor når du kroker en fisk

Foto: Jørn H. Moen

To norske eventyrere og tenkere har vært med på å forme hvordan vi tenker rundt konseptet «friluftsliv». Kan tankene deres belyse det å befinne seg flytende midttjønns, aleine i en bellyboat av tvilsom kvalitet?

Den første fisken jeg noensinne kroket, mista jeg før den kom på land. Jeg var ikke i stand til å reflektere over hvorfor jeg likte å fiske da, for jeg var mest opptatt av å lære meg alle merkelige navnene på tjern, forskjellen på alle trær- og fuglearter, og at ørret er bedre enn abbor.

I dag undrer jeg over om iveren etter å fiske hadde vært like stor dersom jeg for 25 år siden, visste at det å miste fisk, kunne skille unødvendig mange lavarter og å lytte til fuglekvitter skulle forfølge meg gjennom livet.

Jeg vokste opp i en trygg familie på fire, i et hus med skauen som nærmeste nabo. Godt skjermet for de som solgte bønner, rocka speed og hadde gønner.[1] I tillegg til idretten, ble skauen min arena for utvikling, fantasi og leik.

Å svare på naturens åpne tiltale

Jeg har drevet med idrett på nokså høyt nivå, har forsøkt å bo i hovedstaden, forsøkt å ta en bachelor i data og forsøkt å jobbe som selger. Jeg har famlet meg fremover i livet, og at jeg overhodet skulle finne veien hit jeg er i dag var ikke selvsagt. Som et ufrivillig, men ikke motvillig resultat av å vokse opp i umiddelbar tilknytning naturen, endte jeg opp som naturveileder og lever i dag av å formidle fenomenet friluftsliv.

Under en seiltur tidlig i studietiden med Bjørn Tordsson på båten hans «Fri», ble jeg presentert for hans doktorgradsavhandling Å svare på naturens åpne tiltale[2]. Det ble starten på utstrakt epistemologisk forvirring over hvorfor jeg driver med det jeg gjør.

(saken fortsetter)

For å lese denne saken må du abonnere på «Print + digital» eller «Digital».

Gå hit for å se ulike alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.