Tanker fra en tidligere sjølaksefisker

En forhenværende sjølaksefisker. // Foto: Amalie Lunde Bakke

Å høste av naturen har lange røtter i Norge og er en tradisjon vi er stolte av. Noen gjør det som en selvfølge, noen hiver seg på en trend, andre tenker de skal gjøre det en vakker dag. Det forutsetter imidlertid et overskudd. Ikke overskuddet til å sanke, men et overskudd man sanker av. Forsvinner overskuddet, må man stoppe. Hvis ikke, skjærer vi av grenen vi sitter på.

Mennesket har som vane å skjære av grener, vi liker ikke å se oss tilbake og tenke oss om.Det er akkurat dette vi laksefiskere langs elv og i sjø må for alvor gjøre nå. Vi har allerede kuttet kraftig i fisket. Men tilbakegangen fortsetter.

OM SKRIBENTEN
Ørjan Kjerland er mannen under 40 år som har sett mest laks i sitt liv. Både på godt og vondt. Den nå aktive skogsarbeideren er en sjelden art i fiskermiljøet da han både har jobbet på oppdrettsanlegg og vokst opp som kilenotfisker. Han er en del av Netelandbrødrenes nye greie, Searun.no.

Det er ikke vår feil, men vi må likevel stoppe opp og tenke, hva er det vi driver med? Hva er det som skjer?

Jeg vokste opp med lakseelv i hagen, kilenotrett i sjøen og tjente mine første kroner ved å sjekke kilenoten for min far. Jeg tjente mine første lovlige kroner ved å vaksinere smolt og senere fore oppdrettslaks ute i en norsk fjord. Det at jeg har vokst opp og sett laksen fra flere sider, er det noen kaller en underdrivelse.

Slutten

Kilenotfiske i Hardangerfjorden opphørte i 2007. Da hadde jeg allerede mange somre bak meg som ivrig læregutt og blivende kilenotfisker. Men allerede den gang hadde det kommersielle fisket vært stengt i fem år her hjemme. Og det var med velsignelse fra forskning vi fikk fortsette å slå i hjel laks. Mye laks.

I 2007 reflekterte jeg over at fisket ble avsluttet. Jeg synes det var trist at jeg mistet en del av min egen identitet. Min far hadde fått lov til å gjøre dette til han ble godt voksen. Hvorfor skulle ikke jeg få lære det videre til neste generasjon? Hvorfor skulle noen som ikke ante noe om strømveier i sjøen, om ledegarnet faktisk fisket, om svartbakken som alltid satt og ventet på meg når det var laks i nota, stanse fisket? Skulle jeg ikke få oppleve dette mer? Var jeg alene i båten, kom måkene og tærna og satte seg på ripa. De kjente meg, jeg dem og de visste ikke at de skulle få mat av den siste kilnotfiskeren i Hardangerfjorden. 

Samtidig som jeg vokste opp med kilenot, tilbrakte jeg mye tid i elva. Først hjemme, men etter hvert mer og mer på tur. Å banke på hjemme med laks var alltid stas. Det å se en laks henge på veggen ved en liten campinghytte bringer tilbake egne minner, men også vanvittige historier jeg bare har blitt fortalt fra fiskere i alle aldre og samfunnslag. Det er ikke ofte det henger laks på min campinghytte lenger. Den har som regel skånsomt fått livet tilbake etter en mye omdiskutert praksis som vi i denne omgang skal la ligge.

Interessen for fisken og da spesielt anadrome arter har alltid fulgt meg. Som lidenskap, yrke og besettelse. Dette er grunnen til at jeg skriver dette. Jeg bryr meg om anadrome arter. Jeg vil gjøre det som er mest riktig for dem, på de stedene jeg kan. Jeg vil også få frem at det var vanskelig å legge bak seg kilenot og enorme mengder med laks, men nå har vi kommet hit vi er i dag. Vi kan ikke fortsette fisket samtidig som det er usikkert hvor bærekraftig fisket er.

Ukritisk fiske på fisk vi ikke vet hvor kommer fra

Jeg har for lengst lagt oppdrettskarrieren bak meg. Jeg ser med redsel på hvilken holdning næringen har. Grunnlaget for hver eneste krone netto i oppdrettsnæringen er laks. Laks som har fått prefikset vill- fordi den står i fare for å bli utryddet av sin tamme etterkommer. Dette ville produksjonshinderet er bakgrunnen for hver eneste oppdrettslaks i norske merder. Likevel må villaksen som regel vike for sin rufsete etterkommer. 

Min far var aldri avhengig av laks som inntekt, men det spedde på økonomien. Noen år mer enn andre. For min egen del ga det meg en god slant med penger å ta med seg ut av ferien. Det finnes kilenotfiskere som tjener mer enn det vi gjorde, og det finnes de som tjener mindre. Det alle har til felles er at de høster av et synkende overskudd, om det i det hele tatt er noe overskudd. Hvem som har skylden i at overskuddet forvitrer, er i denne sammenheng ikke noe vi har tid til å utrede og evaluere. Skjønt de fleste vet hvor skoen trykker.

Ukritisk fiske på fisk vi ikke vet hvor kommer fra. Unike laks- og sjøørretstammer. Yngel som har klekket og vandret ut fra sin barndomselv, vokst seg store i havet og til slutt vender hjem til sin høl. Der skal den sloss om retten til å få spre sine gener videre, truet av rømt oppdrettslaks, lakselus, vannkraft, landbruk, utbygging og andre menneskeskapte faktorer. Felles for alle er at de er drevet av penger. 

Jeg vet bedre enn de fleste at sjølaksefiske har lange tradisjoner, men det hadde også laksekjerr, elveteiner, kastenot, sprengstoff og garnfiske. Metoder som i dag er utenkelige. Granvinselva var en gang Norges beste sjøørretelv sammen med Saltdalselva. I Granvin vil det være utenkelig å kaste med not utenfor elveosen igjen. Det ville være galskap å sette garn langs hele riksvei sju for å fylle fryseren med ørret. For våre besteforeldre var det utenkelig å ikke gjøre det. Men ørreten og laksen i Granvin har sin storhetstid bak seg, og om den noen gang kommer tilbake til samme nivå er ikke godt å si, da de som har opplevd fisket på sitt beste begynner å si farvel. Men det var lange tradisjoner for effektivt fiske. I generasjon etter generasjon kom fisken tilbake. Fisket var en utømmelig kilde som plutselig nesten ble borte.

… et fiske der vi har bedre kontroll på beskatning. // Foto: Amalie Lunde Bakke

Omstillingen

Jeg har sluttet som kilenotfisker på lik linje med notkasterne og garnfiskerne i Granvin og er innforstått med at min etterkommer høyst sannsynlig ikke kommer til å få oppleve å kjøre ut til Svartbakken på perfekte forhold med siste kalven full av laks. Det er greit. Det etterkommeren min kan få oppleve er laks og sjøørretfiske i vassdragene våre. Laks hengende ned på campinghytten. Et fiske der vi har bedre kontroll på beskatning, et fiske som betyr langt mer for langt flere, hvor vi ikke i like høy grad fisker på blandede bestander og som forhåpentligvis kan holdes på et bærekraftig nivå.

Elvefiskeren måtte omstille seg. Mange tenker på fluefiske som elvefiske, men det er en fornærmelse mot alle de gamle gutta langs elva. Det har vært fanget laks på et utall måter i norske vassdrag, men dette har tatt slutt. Tilbakegangen i vassdragene har vært så dramatisk at metodene tilhører historiebøkene. På samme måte må nå sjølaksefiskeren omstille seg. Det siste stedet man vil se en tydelig tilbakegang er nettopp ute i fjorden, der fisken kommer før den går til hver sin elv. Hvem kan vite om den laksen som sitter i nota hører til en elv hvor bestanden er kritisk truet? Ingen. En elv kan godt være stengt, men hva hjelper det når fisken går i laksenota før den når elven?

Det er med takknemlighet jeg ser tilbake på kilenotfiske. Hvordan jeg lærte et utdøende håndverk svært få som vokser opp i har kjennskap til. Men med dagens situasjon ville jeg aldri kunne forsvare å stå bak et fiske som er forbeholdt de få, et næringsfiske. Et fiske der man ikke vet om den neste laksen er naboelvens siste.