Laksefiske handler ofte om lengde, vekt og mengde. Selve bevismaterialet. Kanskje er andre motiver for å drive med dette fisket rett og slett av vikarierende art.
JUBILEUMSÅR: Oppstrøms har vært 5 år på nett, og i anledning vårt jubileum poster vi fra tid til annen gamle saker. Denne er fra februar i 2016.
“Flash them numbers that you hardly gets … you know it don’t count if you can’t count it”
Numbers, Lido Lido
Jeg må innrømme det – jeg er opptatt av tall. Lengde, vekt og antall. Som: «Hvor mange fikk dere?» «Den var 109. Centi altså, kanskje 13-14 kg med den breie ryggen». Jeg har fisket etter og jaktet på laks i snart 40 år, men jeg kommer aldri å si hvor mange jeg har fanget. Jeg har tilbragt veldig mange uker langs nesten like mange lakseelver. Så jeg har fanget en del – så langt kan jeg strekke meg. Hver eneste en av de jeg har fanget har betydd så mye for meg, og kampen for å få dem har satt sånne merker i meg at det er det som virkelig teller. Likevel er tallene sentrale – de er bevisene.
De som snakker om fiske som den ettertenksomme og filosofiske sporten har jeg alltid hatt vanskelig for å forstå meg på. Jeg kan ikke komme utenom å mistenke at de lyver eller bruker vikarierende motiv. Å fange en laks på flue er som regel så krevende at å henfalle til filosofering og ettertanke aldri har streifet meg. Det er noe større og helt annerledes enn det. Det er en altoppslukende jakt, en attrå etter byttet, adrenalinkicket og dramaet. Det er å gå inn i en helt spesiell tilstand. Derfor er jeg alltid skeptisk hvis noen snakker om at de er ute etter noe annet. Som avslapning. Har du hørt noe sånt? Hun jeg deler dagligliv, barn, hus og hjem med utbrøt en gang jeg kom hjem fullstendig utslitt fra en lengre jakt etter storlaks; «- Hva f… er det dere egentlig holder på med?» Godt spørsmål.
Samvær med venner, ok. Men det er mest for å ha en klangbunn, noen som ser på fisket på samme måten som deg selv. Som har den samme forståelsen, som står på like hardt og verdsetter det samme. Som ikke overlater noe til tilfeldighetene men likevel prøver å opptre med autoritet og flegma – vet hva det er som gjelder, liksom. Naturopplevelse, kanskje, men igjen så er det mest et element i det hele. Forstår du ikke elvenaturen så stiller du bakerst i jakten på sølvfiskene.

Laksefiske bygger på århundrer med tankeløse teorier og avsindige spekulasjoner på vinterstid, mens du er lengst unna både den forrige og den kommende sesongen. Fargen på flua? Rev eller hundehår i vingen? Dråpeformet ving og strømakvarium? Jeg ler meg i hjel. Sånne teorier er null verdt når det virkelige livet langs elvene starter. Lete, søke og være tilstede er alfa og omega. Konkurranse, absolutt, det er en viktig ingrediens. Hvem er først på de gode hølene om morgenen (les: natta), og villig til å strekke strikken lengst når det gjelder å ikke gi opp? Hvem orker gå opp til den øvre elvestrekningen enda en gang? Jada, siste natta istedenfor den avsluttende festen – rekk opp hånda.
Snevet av misunnelse – ærlig talt, ja. Særlig om du har hatt stang ut flere dager på rad. Er lettere å være raus om du har fangstboka full av bra fisk. Hvis ikke er det lett å kjenne på det lille stikket når du ser kompisen med bøy på stanga og en stor laks som frenetisk pisker overflatevannet hvitt mens backingen renner av snella. Kanskje du til og med puster litt lettet ut om kroken slipper. Men helst skal det ikke være sånn. Det skal være dream-team. Hele gjengen får sitt og er fulle av entusiasme og adrenalin. Alle er sjefer. Men det skal litt til, selv under bra fiske er det gjerne noen som ikke har flyten. Og oftere og oftere er vi mistenksomme. Om den fisken som ble fanget i hølen nedenfor svingen. Der ingen andre var. Kameraet lå i sekken. Nåtidens catch and release gjør at dagens fangster aldri blir de samme som gamle dagers hard facts i form av en død fisk som alle kan se, båret hjem i en svart søppelsekk. Veid i ettertid og målt på bismervekt og med tommestokk, fotografert på lit de parade.
Likevel, på et eller annet tidspunkt distanserer du deg fra jakten – noen vil kanskje gå så langt som til å si at det er blodrusen eller jegerufølsomheten du legger bak deg og evner å se forbi. Utpå senhøsten, og du kan komme til å tenke på grønnskjæret i oreskogen i Gauldalen, rosafargene i midnattssola over Gaissene, eller rypekullet som løp over stien nedenfor Fossekulpen. Noen ganger kommer tankene til deg allerede på veg tilbake, mens du vandrer hjemover etter dager inne i dalen, kun deg og laksen. Du reflekterer over landskap og lys, intakt natur, en kroknebbet fugl som glir over himmelen. Som regel er det tilfredshet eller metthetsfølelse som flytter fokuset.
Men innerst inne handler det om tall. Helst store tall. Gevinst og noe å vise til. Noe ugjendrivelig – som en laks du kan holde på og vise fram.