Taco-fredag: Lars Ninive

Det er fredag, og vi skal vi møte en fyr fra Toten med Hunnselva som hjemmebane. Han liker seg aller best ved harr-løse elver i lyse sommerkvelder, med bållukt rivende i nesa.

Taco-fredag er en semi-fast spalte der vi møter både kjente og helt vanlige fluefiskere som svarer på enkle spørsmål. PS: Det skal være koriander på taco!


– Hvem er Lars Ninive?

Jeg er en 52 år gammel totning, born and raised, som fikk henge med foreldre og besteforeldre på jakt og fisketurer omtrent fra jeg lærte å gå. Som fluefisker er jeg nok i besittelse av mer flaks enn vett.

– Vi har hørt rykter om en forumspalte der du svarer på spørsmål. Kan du alt?

Ja, det stemmer at jeg og JB hadde en egen tråd på forumet til legendariske Fluefiskesiden, hvor vi tok på oss ansvaret med å gi folk rett perspektiv på alt rundt fluefiske, og etter hvert livet generelt, som vi også var eksperter på. Jeg kunne mye om alt, men slik visdom er slitsomt å sitte med i lengden, så vi er begge glade for at Google nå har tatt over rollen vi hadde.

– Overbevis oss om stolsekk.

Stolsekken har etter hvert blitt det viktigste fiskeutstyret hos meg. Man sitter høyt og har full kontroll på elvestrekka, fremfor å sitte/ligge i lyngen og være vitne til at kompisen, som sikkert har stolsekk, alltid ser de første vakene, og dermed har førsterett til å fiske.

– Ta oss gjennom en typisk fiskesesong.

En typisk fiskesesong for meg åpner gjerne med en tur eller to til ei elv hvor ørret kan finne på å vake på fjærmygg eller steinfluer allerede i mars, om forholdene er optimale. Har jo hunnselva rett forbi her jeg bor, så det blir å bruke litt tid der første halvdel av mai, om ikke annet så for å få med seg årets første døgnflueklekkinger. Ellers er det fjellet som gjelder for meg, så alt frem til det begynner å skje ting i høyden er egentlig ventetid. Er håpløst forelsket i Finnmark, så målet er alltid å bruke mest mulig av sommerferien der, men får det ikke alltid som jeg vil. I august prioriteres andre ting enn fluefiske, før det blir noen turer igjen under mikrodøgnflueklekkingene på tampen av sesongen, i september. Saltvann og laksefiske holder jeg meg klokelig unna.

– Harr?

Harr er bare trist! Nordmenn har alltid spurt seg hva galt vi har gjort for å fortjene å få denne tullefisken i vassdragene våre, og teoriene er mange. Jeg har gjettet meg til at dette var noe svenskene dro med seg over grensa til Norge mens vi var opptatt av andre ting i krigsårene, antakelig i bytte mot rakfisk. Vi hadde jo ikke Google på den tiden, så ingen ante hva man evt. takket ja til. Den sies å ha en viss nytteverdi om man har mistet helt troen på seg selv som fluefisker og har behov for påfyll av selvtillit, eller når barna skal lære å fiske. Det siste bør kanskje få større prioritet hos barnevernet?

– Fortell oss om den råeste fiskeopplevelsen du har hatt.

Råeste fiskeopplevelse hittil, sånn rent fiskemessig, er nok ørretfiske på Kola. Man finner jo ikke maken noe sted hva mengde storvokst ørret angår. Men for meg holder det å ha opplevd det én gang, og om jeg fikk valget mellom ei uke på Kola og ei uke med gode forhold på Finnmarksvidda i dag, så ville nok valget falt på Finnmark. Det handler mye om at fisket på kola er organisert, og man må forholde seg til et opplegg, noe jeg aldri er helt komfortabel med rundt fiske. Den frihetsfølelsen man opplever på Finnmarksvidda, der man kan fyre bål og slippe å forholde seg til noe annet enn det man føler for der og da, den trumfer alt.

– Hva er det beste med fluefiske?

Det beste med fluefiske handler nok for min del om opplevelser, som ikke nødvendigvis knyttes mot det å ha supert fiske. Det er den følelsen som av og til inntrer, der man ikke ville vært noe annet sted. Den har lett for å komme når man befinner seg ved ei vakker elv, i vakre omgivelser. Gjerne i selskap med fiskekompiser som finner glede i det samme som deg, men også alene. Jeg tar meg ofte i å tenke på hvor privilegerte vi er i Norge, vi som liker å loffe rundt med fluestang, eller har glede av friluftsliv. Jeg ville ikke byttet med noen, noe sted i verden.

– Og det verste?

Det verste med fluefiske brukte å være vinteren, da man gikk med abstinenser fra november til april… Da ble vinteren vond og lang. Heldigvis har man med årene fått et mer avslappet forhold til det, og man finner glede i vinteren også. Men vind blir man aldri venn med som fluefisker, især ikke når man primært fisker tørrflue. Og vind har etter hvert blitt mer regelen enn unntaket sesongen igjennom.

– Hvordan ser flueboksen din ut?

Mine fluebokser ser ved første øyekast ut som et godt utvalg cdc, da jeg anser dette materialet som guds gave til oss snålinger, som frivillig påfører oss de begrensningene tørrfluefanatismen medfører. Er riktignok i besittelse av en kriseboks med streamere og nymfer også, i tilfelle et slags worst case scenario, som f.eks. å måtte fiske for å skaffe mat. Men det holder jeg selvfølgelig kjeft om.

– Skal man ha mais på taco?

Jeg strør aldri mais på tacoen hjemme, men er høflig nok til å la være å plukke det ut om jeg skulle få servert taco andre steder. Morgan Kane spiste så vidt meg bekjent aldri mais, og da klarer jeg meg uten også.

– Øl eller vin?

Øl foretrekkes alltid foran vin, men det skal være skikkelig øl, ikke noe Tuborg eller annen First Price-øl. En god italiensk rødvin til nykokt harr i surkål er selvfølgelig ikke å forakte, men dette er forbeholdt de gangene vi skal flotter oss litt ekstra, f.eks. på Casa del Hemsil.

– Snus eller sigg?

Det var sigg fra jeg var ca. 16 til 50, men gjorde altså bommerten det har vist seg å være å slutte å slutte for et par år siden. Både fiskelykke og rivercred, ja rett og slett livskvalitet, har gått rett i kjelleren. Når så store deler av sommeren tilbringes på en stolsekk i vente på klekkinger, så sier det seg selv at det å slutte å røyke ikke var særlig gjennomtenkt, og nå frykter jeg at det neste blir blindfiske, bare for å ha noe å gjøre i dødtiden. Snus er bare barnslig, omtrent som å fiske med nymfe, så det er helt uaktuelt.

– Hva irriterer deg mest?

Mest irriterende er trenden med kommersialisering av fluefiskedestinasjoner og i det hele tatt kommersialisering av naturen vår. Jeg skjønner at dette er fremtiden, men føler ikke jeg trenger å omfavne det. Mye av sjelen rundt steder man tidligere har hygget seg med fiske, dør når disse destinasjonene plutselig promoteres av ymse aktører på internett. Det medfører ikke nødvendigvis negative konsekvenser i praksis, men jeg får denne kvalme følelsen av at man ønsker å tilby naturen vår som en slags fornøyelsespark, der alt er tilrettelagt, med utsetting av pellets-purker og fluesoner. Jeg tenker at om motivasjonen for å komme seg ut hovedsakelig dreier seg om mulighet for å kunne øke følgerskaren på insta-kontoen sin med bilder av troféfisk, så gjør det kanskje ikke noe om man heller lar være.

– Hva gjør deg mest glad?

Mest glad blir man når følelsen av å være akkurat der man ønsker å være slår inn, der deilige døgnflueklekkinger etterfølges av tunge spinnerfall utover kvelden. Selvfølgelig aller helst nordpå, med lyse sommernetter, lukten av bål, og helt fritt for harr. Legger man til null dekning på mobilen, så er det komplett.

– Er tørrfluepurisme relevant i 2020?

Tørrfluepurisme er antakelig den eneste purismen som fortsatt har livets rett i 2020, og vil være relevant så lenge det finnes vakende ørret. Det vi mangler her i landet er ørretelver hvor kun tørrfluefiske er tillat. Tenk så happy ørreten ville vært, om den fikk være helt i fred all tid den ikke spiser noe på overflaten!

– Hva hører du på i bilen når du kjører til fiskeplassen?

Musikk er svært viktig all tid man ikke fisker, og hos meg er det i hovedsak klassisk tungrock fra 70- og 80-tallet som gjelder. Thin Lizzy er en favoritt, men også gitarbasert bluesrock som Blackberry Smoke får i gang tunge døgnflueklekkinger og god stemning.

– Hvem er forbildet/inspirasjonskilden?

Hos meg er det de som evner å gi meg akutt lyst til å komme meg ut på fisketur som har vært inspirasjonskilder. Jeg er såpass gammel at det gikk mest i bøker da jeg var i startfasen, og særlig Thorbjørn Tufte, Pål Krogvold og Even Rise har hatt høy stjerne hos meg.

– Hva legger du i ordet «oppstrøms»?

«Oppstrøms» er et vakkert ord, som på mange måter beskriver essensen i fluefiske. Man følger alltid elva oppstrøms, og det er alltid spennende rundt neste sving. Trodde en stund at oppstrøms tørrfluefiske var noe nær nirvana også, helt til jeg erfarte at jeg sjelden greide å kroke fiskene skikkelig på den måten.

– Drømmedestinasjon, og hvorfor?

Drømmedestinasjon er og blir Finnmark og Troms. Fisket sjørøye i Reisaelva noen sesonger på starten av 2000-tallet, og har pådratt meg et kjærlighetsforhold til den elva, selv om sjørøya nå nærmest er historie. Som i flere andre lakseelver bor det også noen svære brunørreter i den elva, som nesten er verdt å betale laksepriser for å fiske på. Men det er et område i Finnmark som jeg dagdrømmer om oftere enn sunt er, og også flere andre steder i Finnmark som er forlokkende. Virkelig voksen innlandsrøye på flue har jeg fortsatt til gode å få, og det står høyt på lista akkurat nå. Hadde absolutt ikke sagt nei til en måned på NZ på denne tiden av året heller, men man skal ha noen drømmer også.