Taco-fredag: Fredrik Leth

TGIF! Og i dag har vi åpnet Old El Paso-boksen sammen med en mann som tilhører den svenske diasporaen i Oslo. En mann som vandrer elvelangs, har harr i DNAet og et inderlig forhold til vadebukser.

Taco-fredag er en semi-fast spalte der vi møter både kjente og helt vanlige fluefiskere som svarer på enkle spørsmål. PS: Det skal være koriander på taco!


– Hvem er Fredrik Leth?

Enkelt beskrevet: En relativt ukomplisert familiefar på 52 år, som liker minst mulig tull i hverdagen. Men livet som fluefisker er alt annet enn ukomplisert når man konstant må jobbe frem nye innovative forhandlingsteknikker og diplomati for å få mest mulig tid i vadebuksene. Generelt består livet av familie, jobb, fluefiske og fluefiske. Spør noen meg om hva jeg driver med, så svarer jeg at jeg er fluefisker. Jobbpraten får komme i annen rekke.

– Du har fluefiske-Norges mest poetiske insta-handle. Hvor kom idéen til navnet «I Walk Rivers»?

Selve navnet kom til da jeg skilte lag med bloggvennene i gamle Fiskesnakk. Jeg ønsket å gjøre noe annet og mer fokusert på fluefisket, og noe for meg selv. Så jeg gikk i tenkeboksen noen timer. «I Walk Rivers» beskriver meg nok som fluefisker og er tett relatert med slitte uttrykk som «kun et kast til», og «må bare se bak den svingen». Det er enkelt. Som fluefisker går jeg og går uten å noensinne egentlig komme frem. Jeg vil tro at det beskriver selve lidenskapen med fluefisket. Skal man begynne å grave i selve materien, blir det fort komplekst, med natur, frihetsfølelse, selvstendighet, naturens vilkår, tilpassing og rette seg etter hva naturen gir oss, både med selve fluefisket, men også fluebindingen.

– Hva er det beste fluefiskelandet? Norge eller Sverige?

Jeg har fisket mer og lengre i Sverige, men mer intenst i Norge. Egentlig er jo mye likt for en fluefisker hvor vi enn drar. Vi må tilpasse oss etter hvor vi er og når vi er der. Men jeg liker veldig godt at Sverige er friere i og med at staten eier det meste av elver, vann og fjell. I Norge er grunneierloven titanstøpt og former mye. Særlig innen laksefisket, men også til dels tørrfluefisket og fjellene. «Disse 500 meterne får du fiske på denne siden, men ikke på andre siden. Nedstrøms kan du fiske 200 meter langs begge sidene, så må du over på andre siden …». Det tullet eksisterer ikke i Sverige.

Jeg bor på Østlandet, og innen tre-fire timers radius er det mye fiske å ta av. Det elsker jeg med Norge, alt er nærme hvis man har naturen som nærmeste kilde for glede.

– Ta oss gjennom en typisk fiskesesong.

Den holder faktisk på hele året så lenge isen ikke legger seg på fjorden. Vintersesongen er dog mest en transitsesong. Allikevel kunne jeg ikke kan tenke meg å være uten. Til tross for at den egentlig kun er uendelig mange timer i kulden, i jakten på noen få 500 grams i sølvdrakt. Med ujevne mellomrom har vi flaks og kjekser en kilos. Jeg er egentlig ikke en særlig flink sjøørretfisker, men sesongen i fjorden på vinteren er unik og vakker. Ikke et menneske i hyttene langs hele Øst- og Vestfold.

Det begynner å krible for alvor en gang i slutten av mars, begynnelsen av april. Da våkner naturen fra vinterdvale. Fjorden begynner å sprette med lopper og småreker, og fisket i grunne mudderbukter kan være helt eventyrlig. Våren er tiden da Erlend Solberg og jeg skiller lag for noen uker. Han drar til skogs og begynner å fiske i vann, mens jeg drar og spaner på fisk i elv. Utgår man fra klekkeperiodene på Østlandet så møtes vi igjen en gang i krysspunktet mellom vulgataen og danicaen, og da starter egentlig sesongen på alvor. Da går det egentlig i ett, frem til oktober vil jeg si. Men kun tørrfluefiske rundt om på Østlandet.

– I en tidligere Taco-fredag ble det framsatt injurierende anklager mot harren. Kan du gjenreise harrens ære for Taco-fredags lesere?

Jeg er definitivt en harr-romantiker! Da jeg var syv, plasserte stefaren min broren min og meg i bilen, og kjørte oss fra asfalt og betong i Malmø, 151 mil nordover, til Sorsele og Laisälven. Det ble over 300 mil tur/retur for å fiske harr i en uke. Den reisen gjentok vi hvert år. Harren er en del av mitt DNA.

I Norge har jeg utviklet et behov for «harroin» siden de få jeg fisker med, mer eller mindre, intenst hater harren. Når vi står på som mest i sesongen, har jeg et stort behov for å ta et break fra ørretjakten kun for å fange en flott harr.

Det er pussig å hate noe så vakkert. Det blir som å hate prinsessen i en klassiker fra Disney. Hun er vakrest av alle, muligens litt dum, og skjønnheten overskygger alt.

Det som overrasker meg mest med harrhatet i Norge, er når man hører nybegynnere som raljerer om hvor ræva harren er. Nybegynnere som nettopp har begynt å fluefiske spyr utover harren på nett, fordi andre gjør det. Uten å vite hva de egentlig snakker om. Harren er en flott tørrfluefisk. Enkelt og greit. Det at gæmliser raljerer og hater, gidder man ikke å bry seg om.

Samtidig må jeg slå et slag mot artshat. Det harmoniserer dårlig med folk som sier seg å elske naturen, som vi fluefiskere jo gjør, men finnes både blant fiskere og jegere.

Jegere som hater ulv, ørretfiskere som hater harr, laksefiskere som hater ørret, sjøørretfiskere som hater horngjell osv, og de hyler ut om det, uten å tenke på konsekvensene. For hva? Fordi det ikke passer folk der og da. Det er en kjedelig merkelig holdning som må bort. Vi mennesker er en enkel og idiotisk art på jorden, som strengt tatt har diskvalifisert oss selv for lengst.

– Fortell oss om den råeste fiskeopplevelsen du har hatt.

Opplevelsen jeg kommer på i en fart, var en syk opplevelse fra forrige sesong. Jeg vil si at vi fisker relativt intenst under sommersesongen. Er vi ute en uke, ti dager, så fisker vi 16-20 timer hver dag. Mer eller mindre non-stop. Noen dager døgner vi hvis elven tillater det. Når man er så intens, går man litt i surr, og man tror man utvikler evner til å bedømme fisk på lyder og vak. Jeg sto plassert ti meter nedstrøms en ørret jeg visste var grov. Over tre kilo. Situasjonen var perfekt. Et enkelt kast oppstrøms med grei strøm. Ørreten gikk opp som en sel, med hele hodet. Ikke head and tail, uten kun rett opp med hele hodet. Den vaket jevnt og trutt. Strategien var å vente med å kaste til det ble mørkere, for ikke å skremme den.

Ti meter nedstrøms begynte en fisk å splash-vake. Typisk småfiskvaking. I den fullstendige fokussituasjonen jeg befant meg i, var det meget irriterende. Etter hvert som jeg bygget opp mentale bilder om hvor digg det ville bli å fange den feite oppstrøms, så ble jeg mer og mer irritert på den lille nedstrøms som konstant splash-vaket.

En time seinere kom Erlend småirritert tilbake fra en rekognoseringsrunde et annet sted i elven. Han hadde hatt en dårlig dag, så jeg nevnte den bak meg og ba ham mer eller mindre å fjerne den for å få slutt på vakingen, så jeg kunne fokusere. Fisketørr som han var for dagen stilte han seg i posisjon. Den tok på første kastet. Typisk småfisk tenkte jeg. Han forsvant løpende nedstrøms i mørket, og jeg skjønte ikke helt hvorfor en så liten fisk skulle skape så mye fuzz. Men det var en smellfeit vakker ørret på 2.8 kg. Stemningen ble helt på topp når mine ferdigheter sto i veien for å lure den store oppstrøms.

– Hva er det beste med fluefiske?

Følelsen av å dra på seg vadebukser. Det er den ultimate frihetsfølelsen. Akkurat som den ikoniske scenen i Easy Rider når Jack Nicholson kaster klokken og drar avgårde på chopperen. Tid og rom forsvinner når vadebuksene går på. Ellers er det at man får puste ordentlig og fokusere på én ting, og nyte en dag som skal bli deilig vanskelig.

– Og det verste?

Å komme til elven og ikke ha på seg vadebukser. Det er et umenneskelig stressmoment som ingen bør utsette seg selv for. Reis alltid i vadebukser.

– Fiske alene eller med fem kompiser?

Uten tvil alene! Jeg er til vanlig en sosial fyr, men ikke når jeg fisker. Jeg slår ugjerne av en prat når jeg treffer folk langs elven. Blir jeg stuck i sosiale situasjoner, stresser jeg. Det er nesten umulig å fiske flere enn to, maks tre, uten at det blir slitsomt. Jeg er dårlig på å kompromisse når jeg fisker. Tiden man setter av er uvurderlig og hellig som en søndag i kirken. Uansett om det er én dag eller ti dager. Jeg vil ha det meste ut av tiden, og da prioriterer jeg bort nesten alt annet. Det er få som gidder å være med når man er så idiotisk.

Jeg har etter hvert optimert min fiskedag, som får inneholde et matbreak. Det tar ca 15-20 minutter maks. og lage og spise en Real med to pølser i, samt koke en kaffe. Resten av pølsepakken spises i farten gjennom dagen. Jeg har nesten ikke fyrt bål på 15 år. I sommer skaffet Erlend kamin til lavvoen. Kos det, men vi er ikke på tur for å kose oss. Vi er på tur for å kose oss med fisket. Jeg har et godt knippe på fem, seks kompiser jeg fisker fast med, men aldri med alle sammen samtidig. Det ville blitt hanehus.

– Elv du kjenner som din egen bukselomme eller urørt og ukjent elv som renner gjennom en hvit flekk på kartet?

Siden jeg er familiefar til tre, har jeg et anstrengt forhold til min avsatte fisketid. Som nevnt er den tiden optimert, og da til elver her på Østlandet. Det å å reise til Finnmark og vandre 2-4 dager før man står i vaderne, er ikke helt aktuelt som det er nå. Min drøm om de hvite flekkene har jeg spart til barna er gamle nok å bli med. Da skal vi oppdage hvitt sammen.

– Mild, medium eller sterk tacosaus?

I utgangspunktet syns jeg at taco er dritharry og blant det mest kjedeligste man kan spise. Spiser det sjelden og da kun fordi resten av familien vil det. Oftest kona. På fredager spiser vi poke bowl med sjømat og alger.

– Hrmmmpf?!! OK. Øl eller vin?

Det er få ting som slår en iskald pils ved rett anledning, men også lite som er bedre enn en ordentlig tung, veltemperert rødvin som smaker gammel jord dratt gjennom aske av brent furuskog. Men jeg drikker sjelden. Når vi er på tur har vi ofte med oss pils, men 80 % blir med hjem.

– Snus eller sigg?

Ikke noe. Helt nikotinavholdsmann.

– Hva irriterer deg mest?

Dessverre altfor mye. Men hvis noe står i veien for en fisketur, blir jeg lett irritabel og lite hyggelig å ha i hus. Særlig familien får kjenne at jeg skal på fisketur. Den tar en uke å forberede, og en uke å fordøye. Min mentale tilgjengelighet i den perioden er begrenset. Det er nok det kona sliter mest med. Ikke at jeg drar, men at jeg ikke er tilgjengelig.

– Hva gjør deg mest glad?

Innen fluefisket er det definitivt tre ting; klekking, et vak og et flott take. Der kan egentlig fluefisket slutte. Alt begynner med et vak og det å få fisken til å ta, og det er for meg definitivt de viktigste momentene.

– Hva er det med Rena?

Det må være harren! Nei da, eller jo faktisk. Men også den lange sesongen og artsmangfoldet som er så tydelig inndelt over sesongen som varer fra mai og ut oktober. Vi fisker hele sesongen, og hver del av sesongen er magisk. Kanskje bortsett fra når svenskene kommer i juli. Elven har ingen begrensninger. Grov ørret og stor flott harr. For ikke å glemme teppeklekkinger av både døgn- og vårfluer. Eneste begrensningen er vel at den er så sentralt her på Østlandet, og det blir lett folksomt, men jeg som liker å gå, har lært meg at Rena er mye utenom Hengebrua og andre veltrafikkerte steder.

– Hva hører du på i bilen når du kjører til fiskeplassen?

Jeg lytter mye på musikk. Kan ikke jobbe uten, og er en håpesløs 90-tallsromantiker. Jeg er stuck i formen som kom på 90-tallet, både rocken og det mer lavmælte organiske. Jeg lytter på alt fra intens og tyngre rock som TOOL, Slayer og System of a Down, til melankolske ting med Tallest man on Earth, Band of Horses og Neil Young. Ofte faller jeg tilbake på plater som kom fra samarbeidet mellom Burt Bacharach og Elvis Costello, samt mye svensk pop/poprock/punk. Alt som engasjerer og holder en gammel trommeslager våken i bilen etter en maratontur i elven.

 – Hvem er forbildet/inspirasjonskilden?

Jeg har definitivt to distinkte inspirasjonsepoker i livet som fluefisker. Da jeg var ung og vokste opp var tilgangen på både informasjon og litteratur betydelig mer begrenset enn den er i dag. Vi ble inspirert gjennom bibelmagasiner som Fluefiske i Norden og bøker. I magasinene fikk man en flott bindebeskrivelse en gang i måneden, hvis man var heldig. Ellers så var det word-of-mouth ved elven, eller sammenligning av fluebokser.

Litterært er den største for meg absolutt Hans Lidman. Jeg sugde i meg hans litteratur på 80-tallet. Stemningen i tekstene hans var unik og ga en ung fluefisker drømmer forbi det som var oppnåelig den gang. Men som svenske, oppvvokst i nord, er det umulig ikke å nevne den største harr-romantikeren av dem alle, Gunnar Westrin. En svensk helt og miljøforkjemper med fluefisket som våpen for sitt engasjement.

I dag er det definitivt de aktive fluefiskemiljøene i både Norge, Danmark og Sverige som inspirerer. Vi har noen helt fantastiske fluebindere som inspirerer hver dag. Listen på navn er for lang for å nevne. Som fluebinder plukker jeg litt her og der og formes av det som best passer mitt fiske.

Det som er så fint med fluefiske, er at man aldri blir ferdig. Det er alltid kasteteknikk å slipe på, eller et fluemønster som inspirerer.

– Hva legger du i ordet «oppstrøms»?

Oppstrøms er alltid veien vi vandrer langs en elv. Sinnbildet av vandringen oppstrøms er å finne en stor flott mørk skygge tett på bunn, eller en anonym vakring. Avvente til hjernen ikke lengre greier å vente med å føkke opp situasjonen, og så legge det perfekte kastet.

– Drømmedestinasjon, og hvorfor?

Jeg skal ikke lyve å si at New Zealand ikke trekker i en nerve i fiskesystemet. For en fluefiskevandrer virker fisket på øya spennende. Man går lange strekninger. Lengre og lengre fra folk, og finner en ørret her, og en ørret der. Det føles nesten ut som essensen i «I Walk Rivers». Gå og gå og aldri komme fram.