Mange fluefiskere gjør prioriteringer i livet basert på penger, og snakker om hvor mye de skal fiske når de pensjonerer seg. For denne karen funket ikke det.
Taco-fredag er en semi-fast spalte der vi møter både kjente og helt vanlige fluefiskere som svarer på naivistiske og enkle spørsmål.
– Hvem er André Hesselroth?
Mann i beste 40-årskrise. Tidligere kynisk kapitalist og sterk bidragsyter til overforbruk av elektroniske duppeditter hos den norske befolkningen, samtidig som jeg selv gjorde mitt beste for å konsumere meg til egen lykke. Men jo mer jeg jobbet, tjente og brukte, jo mindre lykkelig ble jeg. Elendigheten ble kun avbrutt med noen uker med fluefiske i året, enten i tropiske strøk eller i Finnmark.
Det å være ute i naturen ble etter hvert mye mer verdifullt for meg enn materialistiske goder, derfor bestemte jeg meg for å prøve å snu på livet – altså fiske mer og jobbe mindre. Etter flere år hvor jeg lekte med tanken, så bestemte jeg meg altså høsten 2016. Da sa jeg opp jobben som salgssjef i Elkjøp og dro på tropisk fluefisketur til India!
Planen var å fiske til jeg ble lei, men jeg holder altså på fortsatt.
– Du slutta i jobben og ble heltidsfluefisker – Hvordan er egentlig det mulig? Hva med familie? Venner? Kjæreste?
Eh, ja. Dette er selvsagt ikke mulig uten å ofre ganske mye av det mennesker normalt verdsetter. Jeg solgte leiligheten i Oslo og flyttet ut på landet hvor jeg har base når jeg ikke er ute og reiser. BMW-suven ble byttet ut med en Isuzu pickup med en camper oppå for bruk i Norge, samt en liten Hiace-bobil på New Zealand.
Når jeg ikke er ute på reise prioriterer jeg tid med familien, og er nok mye mer til stede nå enn tidligere hvor jeg kun tenkte på jobb. By-venner har jeg mindre kontakt med enn før, og det samme gjelder de som har stiftet familie. For noen er det at jeg fisker så mye faktisk en sterk påkjenning og svært krevende å forholde seg til. Noen av mine bedre venner har fortalt meg at de seriøst vurderer å skille seg og si opp jobben for å bli fiskeboms de også. Og at de derfor ikke kan følge med på hva jeg driver med lenger. Andre sier rett ut at misunnelsen blir for stor og at de kjenner hatet bruse i blodet når de ser meg fange fisk mens de sliter med det begredelige A4-livet. Da kan man jo tenke seg hva folk som ikke kjenner meg tenker innimellom…
Heldigvis har jeg fått flere nye gode venner, både fluefiskere og sivilister, i Norge og på New Zealand. Når man reiser alene kommer man veldig lett i kontakt med andre mennesker, hvis man bare vil.
Kjæreste er det dårlig med, men lever i håpet om at det finnes noen der ute som er like glad i natur som meg og som ikke bare er opptatt av å hele tiden anskaffe seg nye designvesker og sko.
– Hva betyr foto og filmproduksjon for deg?
Jeg er ingen dyktig fotograf eller filmskaper, det interesserer meg rett og slett ikke like mye som selve fluefisket eller fiskene. Men jeg synes det er fint å fange høydepunktene, enten det er situasjoner eller flotte fisker. Et fint bilde eller en filmsnutt gjør at jeg husker alt det andre rundt også, det fungerer nærmest som et mentalt bokmerke. Det kan bli kjekt å ha når man sitter på gamlehjemmet og mimrer.
I tillegg håper jeg at mine opplevelser kan inspirere andre til å bruke mer tid i naturen og fiske mer. Jeg ønsker å kommunisere at godt fiske er noe alle kan oppleve. Man trenger ikke å ha det dyreste eller kuleste utstyret, være den beste til å kaste eller å ha de flotteste fluene. Det viktigste er å faktisk være ute å fiske, gjerne andre steder enn der folk flest fisker.
– Hvorfor New Zealand og Nord-Norge som hovedprioritet?
Naturen og menneskene er det viktigste for meg. Folk er så utrolig trivelige og jordnære begge steder, i alle fall utenfor byene. Jeg er overbevist om at naturen har en enormt viktig terapeutisk effekt på oss mennesker, noe mange byfolk dessverre ikke får i nærheten nok av.
Når det gjelder Finnmark så kommer min familie på morssiden opprinnelig fra Stabbursdalen og jeg har en god dose samiske gener i blodet. Det kan kanskje også forklare noe av min forkjærlighet for en ganske nomadisk tilværelse. I tillegg er det jo relativt bra fiske begge steder også da.
– Fortell oss om den råeste fiskeopplevelsen du har hatt!
Oi, det er ikke lett å velge. Men det skjedde noe ganske kult nylig, da jeg nesten tråkket på en solid brunørret i en liten bekk på Nord-Øya, New Zealand. Den stod noen meter foran meg i ganske rask strøm og var tydelig opptatt med å spise. Da den tok nymfa skjedde det utrolige – spolen løsnet fra fra snella!
Da stod jeg der og tenkte at det det kom til å gå til helvete. Valget var enten å kjøre fisken for hånd eller å prøve å få spolen på plass igjen. Heldigvis stod fisken i ro foran meg og jeg fikk etter hvert spolen på plass igjen og kunne begynne å kjøre den. Jeg prøvde å få den i håven, men fisken ville ikke og satte fart nedstrøms. Jeg snudde meg, skle på steinene og badet litt, før jeg etter hvert landet fisken. Det var en flott brunørret på 2,6 kilo. Ganske artig på #3 stang i den lille bekken.
Hendelsen er for øvrig også foreviget på filmen jeg nylig la ut på Vimeo (og som også ligger nederst i saken her).
– Hva er det beste med fluefiske?
Det beste synes jeg er kompleksiteten som ligger i naturen, med alle mulige faktorer som påvirker fluefisket. Det at forholdene hele tiden forandrer seg og at man ved å forflytte seg kan oppleve noe annet er med på å opprettholde spenningen for meg. I tillegg er det jo så mange muligheter rent fluefisketeknisk, noe jeg også synes er utrolig kult. Jeg digger å prøve ut forskjellige teknikker og oppleve at det også fungerer (eller ikke).
– Og det verste?
At det kan være altoppslukende? Men det er jo ganske bra også.
– Hvordan ser flueboksen din ut?
Som de fleste andre fluefiskere har jeg ca en milliard fluer og ørten fluebokser. Men de siste årene har jeg blitt ganske minimalistisk og pragmatisk. Når jeg fisker har jeg som regel kun en liten boks lett tilgjengelig, i brystlomma eller hengende rundt halsen, med et lite utvalg velfungerende fluer. Så oppdaterer jeg heller boksen etter hvert som jeg forflytter meg og igjennom sesongen. Det artige er at «ørretelveboksen» er ganske lik for både New Zealand og Finnmark. Det går mye i Klinkhammer og Pheasant tail-nymfer, i forskjellige størrelser og vektklasser.
Hvis det er noe jeg har lært ved å fiske relativt mye de siste årene så er det at presentasjonen oftest er mye viktigere enn mikrodetaljer på flua. På New Zealand fisker jeg ganske mye i stillevann og der går det mye i vannymfer. I saltvann er det fluer som ligner på krabber, småfisk, reker osv. Men hvis jeg skulle ha valgt kun 3 fluemønster så ville det nok ha vært klinkhammer, pheasant tail-nymfer og wolly buggers. Det må nevnes at jeg ikke er den råeste fluebinderen og at det først er i de siste årene jeg har bundet det meste selv.
– Øl eller vin?
Nå drikker jeg faktisk ikke noe særlig lenger, men på varme dager er det digg med en kald øl, og til et godt måltid med venner drikker jeg gjerne vin.
– Snus eller sigg?
Hater sigg, digger snus. Men jeg snuser ikke til vanlig, kun når jeg fisker sammen med min kompis Monrad (og kanskje i noen uker etterpå). Nå kommer han snart på besøk til New Zealand og da gleder jeg meg til å bomme snus fra ham!
– Hva irriterer deg mest?
Overforbruk, ødeleggelse og forsøpling av naturen.
– Hva gjør det mest glad?
Det å være ute i naturen gir meg veldig mye glede og hvis jeg kan fiske i tillegg så er det helt topp.
– Hva hører du på i bilen når du kjører til fiskeplassen?
Det fantastiske showet «Musical Montage» som går på Fresh FM fra Nelson, New Zealand. Godt voksne Dagmar er den råeste plateplukkeren jeg noensinne har hørt og hun spiller alt mulig av bra musikk. Det er ikke mange som kan kjøre på med både Elvis, Aretha Franklin og Faithless i samme miks! Man kan streame eller laste ned miksene gratis på nett her.
– Hvem er forbilde/inspirasjonskilde?
John Gierach for sine flotte beretninger om de mange aspektene rundt livet som fluefiskeboms.
– Hva legger du i ordet «oppstrøms»…?
Optimisme og utforskertrang. Alt det det flotte som kanskje befinner seg enda litt lenger opp i elva og det man kan oppleve hvis man bare gidder å utforske litt.
– Drømmedestinasjon, og hvorfor?
New Zealand, helt klart. Det er enormt mye stor ørret nesten overalt, i tillegg fantastisk fiske etter kingfish på flatsen i saltvann. Det er ofte mye bra fiske lett tilgjengelig eller i de mest kjente områdene, men hvis man gidder å utforske andre steder kan man ofte finne fisk som ikke blir plaget så mye av folk. Sistnevnte er ganske viktig for meg siden jeg fisker såpass mye og ønsker å etterlate et minst mulig avtrykk.
Alle foto: André Hesselroth. Du kan følge ham på Instagram, eller besøke bloggen hans her.