På Sognsvann lover Støre en «oppskrift mot naturtap». Noen dager etter mer enn halverer regjeringen bevilgningene til frivillig skogvern. Er det dette som er bærekraft?
Artiklar i «Motströms» är krönikor eller diskussionsinlägg. Alla åsikter i texten tillskrivs författaren och är inte nödvändigtvis representativa för Uppströms-redaktionen. Vill du skriva ett motinlägg? Läs mer här.
Her er vi igjen, med den evige runddansen om midler til frivillig skogvern. Det er foreslått bevilget 356,2 millioner i neste års statsbudsjett. Under halvparten av det som til slutt ble bevilget i fjor, etter at SV fikk gjennomslag i forhandlingene. Hvert år ser vi samme teknokratiske kammerspill. De som sitter med makta nedprioriterer et av våre mest effektive verktøy for å ta vare på biologisk mangfold, alt mens de smykker seg med bærekraftsfloskler. Det grønne skiftet, sier de. Men det vi faktisk ser, er et svart skifte, der hensynet til økonomiske interesser, kortsiktig profitt og grønn ideologi trumfer det som virkelig burde stå i sentrum. Vern av livsviktige økosystemer.
Er det virkelig slik vi skal møte fremtidens miljøutfordringer? Ved å strø en varierende mengde småpenger til frivillig skogvern, samtidig som vi kaster milliarder etter risikoprosjekter med heller tvilsom miljøgevinst? Vi er et land som påstår å være en miljøforkjemper internasjonalt, men på hjemmebane ligger vi milevis unna eget mål om å verne ti prosent av skogen. I dag er vi på stusselige 5,5 prosent. Og når midlene kuttes i hytt og vær, blir dette målet ikke annet enn en fjern illusjon.
Kortsiktig vinning
Ironien er til å ta og føle på. Det har aldri vært flere som ønsker å tilby skogen sin til vern. Skogeierne selv forstår godt verdien av denne vernepolitikken. Her har vi noe så sjeldent som en enighet mellom skognæring og naturvernere. Et ukontroversielt tiltak som gir i pose og sekk. Men her står vi igjen i den absurde situasjonen at skogene blir kastet under bussen, rett og slett fordi staten ikke klarer å følge opp sitt eget ansvar. Det er et administrativt mareritt. Et byråkratisk tog som aldri kommer frem til stasjonen. En farse som hvert år spiller seg ut på nytt.
Vi må våge å tenke stort om naturen og vår plass i den. Hente opp igjen ideer fra Arne Næss eller Peter Wessel Zapffe. De visste noe vi har glemt. Vi er en del av naturen, ikke dens herre. De ville ledd, eller kanskje grått, over vår tro på at vi kan «utvikle» oss ut av miljøkrisen, mens vi ignorerer det fundamentale behovet for naturvern. Budsjettforslaget kommuniserer rett ut at vi ikke tar oss råd til å verne skogen, i motsetning til det Jonas sier når han poserer på Songsvann med «oppskriften mot naturtap». Nei, si heller sannheten. Skogen kan ikke vernes fordi vi som nasjon har valgt kortsiktig vinning fremfor langsiktig overlevelse.
Grønt på overflaten, men egentlig er det kullsvart
Når byråkratiet roper om «Mer av alt – raskere» samtidig som det snakkes om bærekraft på inn og utpust, blir paradoksene så store at hodet eksploderer. Det er ikke bare skogene som må lide. Elvene er også i spill, og vannkraft som allerede er utbygget skal til alt overmål effektkjøres for å balansere ut ustabil og ødeleggende vind- og solkraft. I havet skal vi fortsette å spre gift fra åpne merder, og vi skal grave opp havbunnen for å stagge den grønne ulvens sult etter mineraler. Økosystemer og mennesker vil stå ribbet igjen, begge ranet for sine fundamentale verdier.
Vi står ovenfor et skifte som kun er grønt på glanset papir, men kullsvart i handling. Kina og utviklingslandene må utvinne abnorme mengder mineraler for at vi i Vesten skal føle oss grønne og bærekraftige, mens dette i realiteten er ødeleggende for naturen. Vi ser med skylapper på et utslippsfritt ledd i verdikjeden, og måler alt i CO2, mens kullkraftverk andre steder bygges raskere enn vi rekker å si «Net Zero», og tonnevis av avfall fra vindturbiner og solceller dumpes under jorda.
De faktiske karbonlagrene står klare
Kostnadene for alt dette begynner å bli overtydelige. Det er en moralposering som tømmer lommebøkene våre og utarmer naturressursene. Alt for å innfri målsettinger som i praksis synes umulige å oppnå innenfor de tidsrammene som er satt. At det allikevel skal tvinges igjennom for enhver pris vitner om beslutningsprosesser så korrupte, eller fjernet fra virkeligheten, at det blir krevende å ikke tenke konspiratorisk. Hvorfor skal de gjøre livet for alle vanskeligere, heller enn å løse problemer på en rasjonell og fornuftig måte?
Budsjettkutt til frivillig skogvern er i så måte illustrerende. Skogvern er ikke et kostnadskrevende tiltak, men en av våre mest kostnadseffektive måter å redusere utslipp og verne biologisk mangfold på. Mens vi snakker oss varme om karbonfangst og hydrogen til enorme kostnader, står de faktiske karbonlagrene, skogene, klare til å vernes for en brøkdel av prisen. Men nei, det er tydeligvis for mye å be om.
Så, til alle de som drømmer om et grønt skifte. Kanskje det er på tide å innse at vi ikke kan fortsette å spille russisk rulett med naturen vår. Kanskje må vi begynne å ta naturvernet på alvor, før det er for sent. For når økosystemene i skogene, i havene og i elvene forsvinner, forsvinner også fremtiden.