«Stillevann». Du finner det ikke i ordboken, men det får så være. For meg er det langt mer treffende enn sjelløse synonymer som «innsjø» eller «tjern».
Vannet ligger bare der, innrammet av natur som tidvis besvarer vinden med rasling i blader og duvende bregner – uten egentlig å si noen ting. Ellers er det stille. Den mørke rolige vannflaten legger til rette for refleksjon i dobbel forstand. Himmel, vann, fantasi og virkelighet.
Alt går i ett etter en tid, og det eneste som står igjen er den ene oppgaven som betyr noe: forstå fisken.
(saken fortsetter)
For å lese denne saken må du abonnere på «Print + digital» eller «Digital».
Gå hit for å se ulike alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.
