«Stillevann». Du finner det ikke i ordboken, men det får så være. For meg er det langt mer treffende enn sjelløse synonymer som «innsjø» eller «tjern».
Vannet ligger bare der, innrammet av natur som tidvis besvarer vinden med rasling i blader og duvende bregner – uten egentlig å si noen ting. Ellers er det stille. Den mørke rolige vannflaten legger til rette for refleksjon i dobbel forstand. Himmel, vann, fantasi og virkelighet.
Alt går i ett etter en tid, og det eneste som står igjen er den ene oppgaven som betyr noe: forstå fisken.
En søken etter noe helt konkret
Jeg er som de fleste andre fiskere i utgangspunktet opplært til at det er troféet vi jakter. Opplært av anerkjennelsen jeg høstet hver gang en fin ørret havnet godt salta i balja i jordkjelleren på hytta med et gammelt kjelelokk over for å nekte musa adgang. Vi må ha noe å vise frem. Kanskje ligger dette forankret dypt i oss fra tidligere tider, og kanskje blir det ytterligere stimulert av sosiale medier. Etter å ha tilbrakt ukesvis sitt...
For å lese denne saken må du abonnere på «Print + digital» eller «Digital».
Gå hit for å se ulike alternativer, eller logg inn her hvis du allerede er abonnent.
