Av og til går fisken fem på. Men hva var det som gjorde utslaget? // Foto: Joakim Andreassen

Stillstand

«Stillevann». Du finner det ikke i ordboken, men det får så være. For meg er det langt mer treffende enn sjelløse synonymer som «innsjø» eller «tjern».

Vannet ligger bare der, innrammet av natur som tidvis besvarer vinden med rasling i blader og duvende bregner – uten egentlig å si noen ting. Ellers er det stille. Den mørke rolige vannflaten legger til rette for refleksjon i dobbel forstand. Himmel, vann, fantasi og virkelighet. Alt går i ett etter en tid, og det eneste som står igjen er den ene oppgaven som betyr noe: forstå fisken.

Jeg er som de fleste andre fiskere i utgangspunktet opplært til at det er troféet vi jakter. Opplært av anerkjennelsen jeg høstet hver gang en fin ørret havnet godt salta i balja i jordkjelleren på hytta med et gammelt kjelelokk over for å nekte musa adgang. Vi må ha noe å vise frem. Kanskje ligger dette forankret dypt i oss fra tidligere tider, og kanskje blir det ytterligere stimulert av sosiale medier. Etter å ha tilbrakt ukesvis sittende på samme stein ved samme vann, noen av ukene uten fangst, så innser jeg for meg selv at jeg ikke gjør dette for å sikre liv i Instagram-kontoen påfølgende vinter. Det er opplevelsen av en helt spesiell tilstand jeg søker.

Førsteprioritet er alltid å ikke skremme fisken. Vent med alle bevegelser til fisken har passert, den kommer alltid tilbake. // Foto: Joakim Andreassen

En fluefisker med total forståelse av fisken, vil kunne plassere riktig flue helt perfekt, på det eksakte tidspunktet og stedet hvor fisken garantert vil ta. Ikke vil du behøve å se den først heller, for du vet på forhånd hvor den er. Alle som noen gang har fisket ørret med flue forstår selvsagt at dette er en hypotetisk opphøyet tilstand, på linje med Jedi-krigere i Star Wars eller nirvana i buddhismen. Ingen vil noen gang komme i mål. Veien vil for alltid forbli målet, og hvor viktig er da fisken i håven? En kortlevd bekreftelse på at vi kanskje har gjort noe riktig, før vi fortsetter. 

For meg har veien nærmest vært en besettelse. Ørreten har en knøttliten hjerne, men alt som ligger bak fiskens avgjørelse om å ta eller ikke ta er ufattelig komplekst. På tross av umuligheten i å forsøke forstå dette fullt ut, er følelsen fantastisk for hvert museskritt på veien mot å lære hva som skal til for at fisken skal ta flua. Stillevann utgjør en perfekt arena, som et lukket naturlig laboratorium. Fisken er alltid der, rett foran deg. Spiser den, så kan den fanges på flue. Synet av kroken er den ikke glad i, og kan ofte snu i siste liten nettopp på grunn av dette. Om fortomtykkelsen er 6x eller 3x er som regel revnende likegyldig; det er fluas ørsmå bevegelser som resultat av blant annet fortomtykkelsen som betyr noe. Dette gjelder der jeg har fisket, og oppsummerer omtrent hvor langt jeg har kommet på veien etter nærmere 30 år som en godt over gjennomsnittet aktiv og nysgjerrig fluefisker.  

Alle foto: Joakim Andreassen

Vel, litt mer har jeg nok plukket opp, men det nevnt ovenfor er kanskje de største kildene til diskusjon. Med mye utetid og observasjon av stor ørret, følger en økt intuitiv forståelse av hvor mye fisken tåler før den skremmes under forskjellige forhold. Beiter den sporadisk i grunt klart vann tåler den nesten ingenting, men om fisken fråtser i nymfer under en god bris kan en med litt list ofte komme seg inn på en stanglengdes avstand. En ting er sikkert, og det er at jeg aldri sender flua rett i hodet på fisken i stillevann. La fisken finne flua. 

Viktigheten av tålmodighet kan ikke understrekes nok ganger, når det gjelder stillevannsfiske etter storvokst ørret med mange somre bak seg. Ta deg tid til å finne ut av adferdsmønsteret til fisken du fisker på. Jeg lar som regel være å presentere flua foran fisken av frykt for å skremme den. Jeg kaster heller etter at fisken har passert og lar den finne flua på neste passering. Dette er enkle vesener; finner de en suksessoppskrift så holder de nærmest manisk på den, og kan gå den samme runden i dagesvis. Du har det ikke travelt. Det er unødvendig å si at stillevannsfiske kan by på mye venting, og det er i urørt, intakt og vill natur at opplevelsen i sum kan nærme seg det meditative ettersom dagene går.

En halv time med åling i lyngen, og en halv fortom utenfor toppringen var det som skulle til. Artikkelforfatteren setter tilbake en av mange i denne størrelsen fra det samme vannet. // Foto: Joakim Andreassen

Dragningen til denne tilstanden jeg opplever ved stillevann er vanskelig å sette ord på. En livslang og kontinuerlig dragning til en stillstand, der den sedvanlige opplevelsen av tid, forgjengelighet og tusen gjøremål svinner hen. En dragning alle rundt den rammede må forholde seg til, og som musikeren Siri Nilsen (dattera til Lillebjørn) satte treffende ord på i siste vers av låten «Stille Vann» fra 2011, sannsynligvis uten noen gang å ha hatt en fluefisker i tankene.  

«For jeg kan dekke over og jeg
kan lappe sammen og jeg
kan plukke biter fra alt som er knust
men ingen kan redde en voksen mann
som vil forsvinne i stille vann.»

Siri Nilsen

Denne saken var en del av en trippel-serie fra Nord-Norge. Du finner samtlige av disse i Oppstrøms #2, som kan kjøpes her.