Staffan Lindstrøm har vært en størrelse i skandinavisk fluefiske siden 70-tallet. Nå går det mot slutten, noe Lindstrøm har slått seg til ro med. Han skulle bare så gjerne ha sørget for én siste ting.
Lille julaften la fluefiskepersonlighet Staffan Lindström ut en kortfattet melding på sin egen Facebook-profil. Han hadde fått kreft i lever og tarmer. Legene mente han bare hadde noen måneder igjen. En god bedring var ikke mulig. «Mange av vennene mine kommer jeg ikke til å se igjen», skrev han. Meldingen var resignert, men det virket som om Lindstrøm hadde slått seg til ro med skjebnen. «Spis rå grønnsaker», oppfordret han.
Lindstrøms bekymringer handlet nemlig ikke primært om egen helse. I 2015 møtte Lindstrøm den thailandske enken og ettbarnsmoren Pichchakorn. Kort tid etter giftet de seg, og Staffan var med ett ektemann og pappa. Nå var han bekymret for familiens framtid. Datteren Stang Lindstrøm er nemlig innrullert som ingeniørstudent på Mahasarakham University øst i Thailand, på Staffans regning. «Det som er tungt i denne saken er at datter ikke får fullført superutdannelsen hun har påbegynt som sivilingeniør», skrev han. «De to jentene vil stå på bar bakke etter at jeg er borte».
Pollenfiltre, teltvinduer og campingvogn-persienner
Staffan Lindstrøm er en småmytisk skikkelse i norsk fluefiske. Jeg var selv tidlig klar over boka «Bare et kast til» som Lindstrøm ga ut i 2001, og så stadig navnet hans i ulike fluefiskefora. I tillegg hadde jeg hørt rykter om utrolige kasteegenskaper, en tilbøyelighet til røverhistorier og en uvanlig leken og kreativ tilnærming til fluebinding og fluefiske. Da kreftdiagnosen kom, hadde Oppstrøms vært i kontakt med Lindstrøm i et par måneder i forbindelse med en sak om skandinavisk fluefiske på 70- og 80-tallet. Og det er vanskelig å snakke om fluefiske på 70- og 80-tallet uten å snakke om Lindstrøm.
Staffan Lindstrøm ble født i Andebu rett vest for Tønsberg i 1956. «Jeg begynte vel å fiske da jeg var tre», forteller han på telefon fra sykehuset. «Det var først da jeg fikk gå aleine ned til vannet». Han fullførte videregående i Sandefjord, men allerede som 16-åring satt han seg på mopeden og kjørte fra Vestfold til Finnmark for å fiske. 1972 var også første året han fisket i Rena, der han etter hvert skulle bli en sentral skikkelse.
Opp gjennom årene etablerte Lindstrøm seg som en innovatør, kanskje spesielt innenfor fluebinding. John Terje Refsahl, som har tilbragt 30 år sammen med Lindstrøm på Kvarven ved Rena, forteller om hvordan Lindstrøm fant ut at pollen-filtre fra bilventilasjon var perfekte vårfluevinger. «Staffan fikk tak i en batch som ikke skulle brukes i produksjon, klipte dem til, pakka dem inn og solgte dem», forteller han.
Staffan lagde også fluebindematerialer av gamle plastvinduer fra telt og persienner fra gamle campingvogner (solgt under navnet “Caravan Wing”). Flere av Lindstrøms materialer og teknikker satte nye standarder for fluebinding, og noen av mønstrene hans, som for eksempel Rena-flua, har blitt klassikere. «Hadde Staffan bodd i USA og vært litt mindre bohem, hadde han drevet et fluebinde-selskap og vært millionær», forteller Pål Krogvold, som Lindstrøm møtte ved Rena et par år etter Finnmarksturen på moped.
Ørretbomsen
Allikevel er det personligheten og villigheten til å lære bort de aller fleste legger vekt på når de snakker om Lindstrøm. «En gang, da jeg og Staffan var på kjøpesenteret på Rena, gikk Staffan inn i butikken litt før meg. Da jeg kom inn, hørte jeg noen stå å synge borte ved frysedisken. Det var Staffan og ei dame. Folk sto og så på. Da han var ferdig, spurte jeg hvor han kjente dama fra. Staffan svarte at han ikke kjente henne. Han hadde bare gått bort og spurt om hun kunne denne sangen. Det var sånn han kom i kontakt med folk».
Refsahl forteller også at Lindstrøm var generøs med tiden sin. «Jeg veit ikke hvor mange kastetimer han har gitt bort gratis til norske fluefiskere». Det er mange som sier det samme. Lindstrøm har gitt kaste-, fluebinde- og fisketips uten å skulle ha noe særlig igjen for det. Det er som fluefisker, ikke som businessmann, Staffan har utmerket seg.
«Nei, det genet har han ikke», forteller Refsahl. «Han er ikke typen. Staffan har gjort det fordi han har lyst til det, ikke fordi han skulle drive noen kommersiell virksomhet. Det er mange som har kalt seg ørretbomser, men Staffan er den virkelige ørretbomsen. Han har levd i øyeblikket, uten fast adresse, i biler og i hytter i en årrekke».
Det aller siste kastet
Lindstrøm forteller at mye av fiskelysten forsvant etter at han tok en monsterørret i en liten elv i Troms i 2000. “Den ørreten ødela mye av videre fiske. Jeg visste at jeg neppe kom til å toppe den” (ørreten er i følge Lindstrøm avbildet et sted rundt side 100 i boka hans). I etterkant har han nøyd seg med å tilbringe tid langs elver. Spesielt Numedalslågen, som Lindstrøm har et spesielt forhold til, og Rena. Siden han møtte Pichchakorn, har han bodd i Thailand i vinterhalvåret og i Norge i sommerhalvåret. Pichchakorn har vært med til Norge i sommermånedene, men slik gikk det ikke i år. Koronaepidemien satte en stopper for all reise, og i høst begynte Lindstrøm å kjenne på et ubehag som viste seg å være uhelbredelig kreft.
Et liv som ørretboms innebærer at Staffan ikke har bygd opp noen enorm formue. Kort tid etter kreftdiagnosen, opprettet derfor Hans Christian Giæver-Enger en Spleis på vegne av Lindstrøm. Målet er å samle inn minimum 225 000 kroner for å sikre Stangs ingeniørutdannelse. I skrivende stund har 400 mennesker gitt 180 000 kroner, og det er fremdeles et lite stykke igjen til målet.
Oppstrøms har ikke for vane å drive kampanjejournalistikk. Allikevel synes vi det ville være en slags kosmisk rettferdighet i at en mann som har satt spor i skandinavisk fluefiske, omsider hadde fått betalt for innsatsen. I form av en sivilingeniørgrad til én han er glad i på andre siden av jordkloden.
Vil du bidra, gjør du det her. Man kan også bidra ved å handle bindematerialer hos Pichchakorn, som går under navnet The Silk Lady på Facebook.
Oppdatering: Staffan Lindstrøm døde tidlig på morgenen, 17. januar, bare et døgn etter at denne saken ble publisert. Oppstrøms’ tanker og medfølelse går til Pichchakorn og Stang Lindstrøm, øvrig familie og venner. Det er fremdeles mulig å bidra til spleisen.