Det siste tilskuddet fra Rolf Nylinder er en slags (ufrivillig) tulleversjon av en Krakauer/Proennecke-symbiose. Denne gang er det i tillegg gratis, og slikt blir det garantert god stemning av i nordiske karantenehjem.
I dag skjedde det som ofte skjer når man er journalist og skal forholde seg til Rolf Nylinder: Man finner en ny film på internett uten at man har fått verken pressemelding eller en heads up.
Som vanlig klagde jeg litt på å "misse out" på nyhetsverdi. I retur fikk jeg noenlunde det samme svaret jeg alltid får:
– Haha! Det er jo ingen som har sett den enda. Du blir sikkert den første som skriver om det.
Moralen er vel (igjen) at det er sånn det er å forholde seg til kunstnere. Og hvis ikke