Nye tall viser at verdiene av tungmetaller i krabbekjøtt er langt over hva europeiske myndigheter tillater. Snart vil det gjelde all mat fra fjorder der det drives oppdrett.
Viktige saker risikerer å forsvinne i debatten rundt det nye forslaget om grunnrenteskatt. I en artikkel publisert i Tidskrift for Den norske legeforening 1. september, kommer det frem at innholdet av tungmetaller i krabbe, og da særlig brunmaten i krabbe, er alarmerende høyt. Økningen av tungmetaller har skjedd over en relativt kort tidsperiode. Fra 2016 til 2018 har verdiene økt kraftig: Kadmium med 137%, bly med 22%, kvikksølv med 133%, kobber med 22% og arsen med 31%. Prøvene er gjort på krabber ved Mausundvær i Trøndelag.
Det er oppsiktsvekkende lesing: «I 2018 hadde brunmaten en medianverdi for kadmium på 11,9 mg/kg tørrvekt (3,7 mg/kg våtvekt) og en maksimalverdi på 202 mg/kg tørrvekt (63,1 mg/kg våtvekt), som er henholdsvis 7 og 126 ganger høyere enn Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghets tillatte maksimalverdi på 0,5 mg/kg våt vekt i hvitt krabbekjøtt».
Høye nivåer av tungmetaller kan føre til skader på de fleste organer, og være kreftfremkallende selv i svært små mengder.
Mattilsynet anbefaler å ligge unna
I dag har mattilsynet kun anbefaling på verdier i det hvite krabbekjøttet. For brunmaten finnes ingen anbefalte verdier. Det er oppsiktsvekkende når vi vet at dette kjøttet inntas i like stor grad som krabbeklør. Likevel blir gravide anbefalt å holde seg unna. I rapporten blir det lagt vekt på at verdiene er så høye at anbefalingen fra mattilsynet burde gjelde alle.
Utslipp i havet fra norsk industri har gått ned takket være en streng politikk. En aktør står likevel relativt urørt. Oppdrettsindustrien. Tallene fra rapporten viser klart og tydelig at krabbe fanget i og rundt oppdrettsanleggene inneholder stadig mer tungmetaller. Stedvis er krabber, skalldyr og andre fiskearter allerede anbefalt å ikke spise fordi verdiene er for høye.
Et vesentlig problem der det drives oppdrett er at pausene mellom produksjonssyklussene er korte. Oppdrett av laks og ørret drives kontinuerlig, med kun tre måneders mellom hver syklus. Tungmetallene som slippes ut fra næringen går ikke ut på dato. Dermed akkumulerer giftstoffer i fjorder der det drives oppdrett.
All vill sjømat fra oppdrettsfjorder blir uspiselig
Det store spørsmålet er hvor debatten blir av. Tallene fra rapporten er alarmerende. Den går så langt at den antyder at all fisk og skalldyr i fjorder der det drives oppdrett i åpne merder uten avfallshåndtering, hvilket per i dag i praksis betyr der det drives oppdrett, vil være så fulle av tungmetaller i fremtiden, at det vil frarådes å spises.
Med andre ord drives det oppdrett av et fåtall arter i et omfang så stort at det på sikt vil gjøre alt annen marint liv i nærheten uspiselig. Oppdrettsnæringen er i ferd med å komme i konflikt med folkehelsen. Utviklingen er så alvorlig at det er et legitimt spørre seg om det i det hele tatt er lov å fortsette oppdrett med dagens driftsform.
Grunnrenteskatten
Regjeringens nye forslag om grunnrenteskatten kommer ikke som en bombe, selv om næringen fremstiller det slik. I Norge har denne type skatt vært en selvfølge der det bedrives næring på felleskapets eiendom. Med noen få unntak. Et utvalgt nedsatt av forrige regjering anbefalte grunnrenteskatt på fiskeoppdrett, men forslaget ble forkastet. Nå ligger forslaget på bordet igjen, og det skrikes høyt på tross av at grunnrenteskatten kunne vært en god anledning for en grønn omstilling.
Et helt konkret forslag til hvordan dette kunne ha vært gjort foreligger allerede. I fjor slapp Menon Economics rapporten «Havbruk: Nye virkemidler for vern av miljø, bedre fiskevelferd og økt verdiskaping», gjort på oppdrag fra Norske Lakseelver og Redd Villaksen. Rapporten viser hvordan tradisjonelle konsesjoner kan konverteres til konsesjoner med strengere miljøkrav, men også høyere produksjonsvolum. Tidligere i år slapp Menon Economics en ny rapport gjort på oppdrag av Norske Lakseelver, NJFF og Redd villaksen. Den viser at terskelen for å lukke merdene er vesentlig lavere enn antatt.
Oppdrettsnæringen sliter med omdømmet, og det med god grunn. Man bør heie på innovatører, og mange i denne bransjen har vært fremsynte og flinke. Men tiden har ikke stått stille. På lik linje med alle andre næringer må også oppdrettsnæringen møte fremtiden med grønne ambisjoner. Befolkningen har krav på å vite hva som faktisk foregår under overflaten, og ikke minst, hva vi får i oss.
