Ørreten slår ut finnene og bruker motgang som fremdrift og opprettholdelse. Det er på tide å slå ut finnene og sige oppstrøms.
Ørretene trives best på grensene, akkurat i overgangene. Vektløst svevende i mellomtingen, eller passivt (og nær ikke-eksisterende) skjult på ytterpunktet.
Min ørretformede sjel har i lang tid befunnet seg langt hinsides overganger og mellomting. Jeg har på alle måter og nivåer operert sør for grensen. Sør for alle grenser, sør for horisont og fotfeste. Høst og vinter har misfarget sjelen, ikke med sunn brunfarge, men med bleking og utvisking av både farge, karakter og struktur. Det går mot sommer nå, realiteten er at nye grenser må tegnes opp og reisen må foregå nord for nye grenser.
På jakt etter den perfekte mellomting, den uimotståelige overgangen. Det er på tide å ta lærdom av auren, ikke bare strippe den for dens sjel, redusere den til et målt og veid nummer i rekken, men å se på hva den kan gi av innsikt. Se hvordan den bruker motstrøm og hindringer til å skape fremdrift og kontroll.
Auren lar seg ikke spyles sør for grensen av trykk fra omgivelsene, den bare slår ut finnene og b...